Ellos

Mine foreldre har aldri vært typen som er glad i å gå i butikker. Den eneste butikktypen jeg husker å ha vært i i min barndom, var plastboksbutikker. Der var de helt gale - en mani jeg (dessverre?) har arvet. Plastbokser kan brukes til alt, og er rett og slett fantastiske. Men det var ikke dét dette innlegget skulle handle om.

Å fikk seg nemlig et lite sjokk i dag da jeg fortalte om min barndom med diverse Ellosartikler. Da jeg var 11 og skulle på min første speiderleir måtte jeg jo ha sovepose - og det fikk jeg. Burgunder fra Ellos. Jeg var overlykkelig, men etter noen år i kalde telt innså jeg at Ellos-designerne ikke nødvendigvis er turfolk, og kjøpte meg en litt dyrere og mer fancy sovepose fra en ekte sportsbutikk.

Ei jul lå det ingen pakke til meg under juletreet - Pappa/Julenissen hentet ei diger eske i kjelleren. Merket Ellos. Jeg var fra meg av spenning, og gleden sto i taket når jeg åpnet mitt nye stereoanlegg av merket Mark. Direktelevert fra Ellos. Levetiden til stereoanlegget viste seg å være betraktelig lengre enn soveposen, og står for øyeblikket på en ikea-bokhylle i slottet vårt. til tider spiller jeg en CD på det, og det tar inn både Petre og Radio Energy - så alle er fornøyde. (At levetiden på stereoanlegget var lengre enn på soveposen kan jo kanskje ha en sammenheng med hvor mye jeg bryr meg om kvaliteten på musikkspillere i forhold til turutstyr....)

Og, nei, jeg har ikke arvet kjærligheten til Ellos - ser ikke poenget med shopping hvis jeg går glipp av gleden ved å være i butikker. Mvh, Shopoholic.