"Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred"

Jeg klarer fortsatt ikke å tenke helt klart. Jeg har grått, sett apatisk på nyhetsbildene, innsett at jeg måtte koble meg av nyheter og nett, lest romaner, snakka med venner, sett på nyhetene med sinne, sorg, frustrasjon, smerte og så mange følelser at jeg ikke kan alle de ordene.

Derfor blogger jeg diktet som alltid har fått fram tårene hos meg. Sangen jeg bare blir mer og mer glad i, sangen som for alltid vil ha et sår - såret som ble skapt fredag 22.juli 2011. Smertens og sorgens dag.

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

-Nordahl Grieg-

Jeg håper at det norske folk tar vare på alt engasjementet de har vist de siste dagene, vi trenger det for å skape dette menneskeverdet som er så viktig!

Ferien er over!

Ferien min er i dette øyeblikket over. Jeg strekker den i det lengste ved å ikke legge meg tidlig, slik jeg hadde planlagt.

Årets ferie bør huskes for dette, og litt til:

- Å lese en meny på nederlandsk kan fortsatt få det til å krible i magen

- By-til-by-ferie i perfekt klima og med perfekt reisefølge

- Laaaaaaaange, perfekte kafèdager med gode Trondheimsvenner

- Tv-seriemaraton med Six feet under på dvd.

- Forandringer og triste avskjeder... Stine og Anette: Det er bare "på gjensyn", men jeg kommer til å savne at dere finnes i verdens beste by!

Den siste, lille reisebloggen fra ferien:

For 8 år siden reiste jeg til Brussel på studietur med folkehøgskolen min, og årets ferie ga mange flashbacks dit. Jeg måtta tilbake til noen steder, husket brått at jeg hadde vært noen steder og ble minnet om klassekameratene jeg var på studietur sammen med. Ikke minst ble jeg sjokkert og litt skremt over tiden... det er 8 år siden jeg var folkehøgskoleelev. 8 år siden jeg opplevde verden utenfor hjembyen, 8 år siden jeg innså at jeg er en sånn som ikke skal tilbake, en sånn som må ha noe annet, noe mer.

Anne Frank

Stå en time og ti minutter i kø, slå i hjel tida med å skravle med et pensjispar fra New Zeeland og oppdatere kjæresten på hvem Anne Frank var.

Stå i kø litt til, men nå inne i en trang gang. Etter mye om og men, betale inngangsbilletten og gå inn i selve Huset. Huset der Anne og familien gjemte seg for nazistene, huset der hun skrev dagbok, drømte om å bli forfatter og var ei helt vanlig ungjente - alt mens hun gjemte seg bak mørke gardiner, var stille om dagen og var konstant redd for å bli oppdaget.

Besøket i Anne Franks hus var overraskende sterkt - jeg hadde klump i halsen, tårer i øynene og ble veldig ydmyk. Ikke over akkurat Annes historie - men over det at hun er èn av mange. Over en historie som gjorde det nødvendig for mennesker å sitte fengslet på denne måten (og over en virkelighet som gjør at det fortsatt finnes folk som utsettes for denne umenneskelige behandlingen).

Hvis du noen gang får sjansen til å reise til Amsterdam, bør du benytte sjansen til å stå alt for lenge i kø utenfor Anne Franks hus, det var det virkelig verdt!

(og utnytt alle sjanser til å snakke med fremmede når du reiser - det er der de virkelig interessante historiene dukker opp)

Engelen

Ja, Margreth Olin, noen mennesker er virkelig så vakre at de blir syke av det. Og ingen forteller deres historie bedre enn deg. Takk for at du gjør det.

Eg så en engel i dag
det høres rart ut, men det e sant
den va der bare pluts'ligt
den såg på meg og smilte og forsvant
Eg e en sindig kar
nå lurt' eg på om eg va tørna galen
men så kjente eg en sjelefred
som om eg satt i sjølve himmelsalen
Det er rart men det e sant
den smilte og forsvant.

(Bjørn Eidsvåg)

Vi kom akkurat hjem fra å ha sett Engelen på kino. Filmen jeg har grugledet meg til å se hele høsten. Visst jeg måtte se. Gruet meg til å gråte meg gjennom. Og jeg fikk rett. Jeg gråt meg gjennom vold, kjærlighet, savn og en virkelighet så hard... så hard at jeg ikke finner de ordene som kunne ha beskrevet den. Margreth Olin klarer på mirakuløst vis det jeg ikke kan. Hun fjerner all fordømming og ovenfra-ned-holdning, og beskriver samfunnets svakeste på en måte som viser at de i virkeligheten er de sterkeste.

Man kan bli motløs - og det er kanskje ikke sånn at vi umiddelbart kan løpe ut og redde verden, men jeg vet at en start er å kjøpe magasinet Sorgenfri neste gang vi støter på en av selgerne....

jeg vil også valgblogge...

.. om hvor rørt jeg ble av å stemme, på selveste valgdagen til og med. Og hvor glad jeg er over at de rødgrønne får fortsette, eller hvordan det var å undervise om valget på valgdagen.

For meg førte også valgdagen til en ekstrem interesse i mine politiske preferanser, og for første gang i mitt liv har jeg svart: "det er hemmelig" når noen spurte hva jeg skulle stemme.

Jeg testa ut den tidligere så utskjelte PPU-metoden puslespillmetoden for å lære studentene mine om de norske partiene - og 2 og 2 studenter fikk hvert sitt parti de skulle presentere for klassen. I ene hjørnet satt flinkisene, som ble superkjapt ferdige med å forstå SVs politikk, og derfor fikk KrF i tillegg.

Om SV: "Dette er dårlig parti, jeg må ringe mann min, han må ikke stemme på dem!"
Om KrF: "Dagfinn Høybråten er bra mann, jeg like han!"

I andre enden satt det to studenter og prøvde å forstå FrP: "Er det de som er kritiske til innvandring?"
Den for anledningen så politisk nøytrale læreren: "Ja, det er de. Derfor stemmer jeg ikke på dem."
"HVA? vil du ha flere innvandrere?"
(Læreren ler litt og sier): "Jeg trenger jo elever, vet du"
"Jeg syns det er for mange innvandrere"

(HVA MED DEG SELV DA????Kanskje like greit at mannen hennes hadde tenkt å sitte hjemme, med sånne holdninger...)

Mine studenter prøvde seg også med å spørre hvem jeg skulle stemme på, sikkert titusen ganger i løpet av ei undervisningsøkt - men jeg bare svarte at de skulle gjette....
(Og det var det ingen som gjorde...)

lettrørt, sa du?

i dag ha speiderlederheidi vært i kirka. eg trur tåran kom i øyekroken minst ti ganga i løpet av den lille timen eg va der.

- inngangssang ved barnekor - og en av speideran sang i koret med speiderskjerf uttapå korgensern, resultat: TÅRA og klump i halsen

- DÅP.. for kver av de 5 ungan som vart døpt vart eg meir og meir rørt.... (kun avbrutt av latteranfallet eg mått kvel når en av ungan sku heita Torjuss)

- og så e det jo tv-aksjon i dag, så da en av speideran mine lest en tekst om "Trine 9 år" som sa: "jeg er jo bare ni år og kan ikke skjære tynne brødskiver selv" kjempa eg en hard kamp for å ikke avslør kor rørt eg va.

tenk kordan det bi hvis eg nångang ska i en dåp te en unge eg sjøl e mor te? eg kommer jo te å skrik meir enn alle dåpsbarnan te sammen!