Barnearbeid.

Jeg har nesten sluttet å blogge, sånn i tilfelle du ikke hadde lagt merke til det. Men nå leste jeg en sak på minmote.no (WHY WHY WHY??) 

Og så utsatte jeg meg selv for virkelig tortur: jeg leste kommentarfeltet. Sukk..

"Det finnes heldigvis masse billige moteklær for unge i Norge takket være barnearbeidere rundt om i verden. "

HELDIGVIS barnearbeid... 

Og da gjorde broren min meg oppmerksom på et avisutklipp fra en svensk avis, om ei som er mot barnearbeid

fordi det er så dårlig kvalitet når barn lager ting! 


Jeg skal ikke påstå at jeg er moralsk nok til å ikke handle på HM og andre billigkjeder - men jeg er i det  minste bevisst at det har en negativ side...

Huff - stop the world, I wanna get off!

det slår til og med....

Vi har besøk av lillebroren til min kommende ektemann, og her om dagen satt vi og skravla litt. Han fortalte om studiene sine og forskjellig, og så kom det, sitatet som bare var for morsomt til å få forbigås i stillhet:

Jeg har et fag nå som er så interessant, Etikk og samfunnsansvar, heter det. Det slår til og med gym på ungdomsskolen. 


I Borghilds verdens finnes det INGENTING som ikke slår gym på ungdomsskolen, inkludert å flå seg selv levende med en sløv skalpell.

(mens etikk og samfunnsansvar høres ut som et superinteressant fag)

Soving, søvn og alt for tidlige lørdagsmorgener...

I går var det fredag. Jeg tvang meg selv til å sitte oppe til over midnatt i et tappert håp om å klare å sove til sju i det minste. Så godt gikk det ikke, og nå har jeg spilt Quizbattle og lest bok siden 06.20.

Lørdagssukk fra ei som faktisk ikke er småbarnsmor, og som derfor fortjener å sove bittelitt mer. Faktisk.

Jåledameulykke

I går tok jeg på min fineste kjole i anledning bursdagen til en god venn. Med den brune linkjolen på, håret fiksa og godt selskap i stua skulle jeg gjøre siste finish med å lakke neglene.

Og så dryppa det neglelakk på kjolen min!

I panikken som fulgte løp jeg ned på badet og dynke flekken i neglelakkfjerner.

Det anbefales IKKE. For det første førte det til at lakken spredte seg, så flekken ble cirka ti ganger større, og for det andre etset det hull i underkjolen som igjen festa seg delvis i strømpebuksa, delvis i huden min og delvis i selve kjolestoffet - noe som igjen forsterket flekken.

Don't try this at home, kids!

Steinaldermannen

De siste dagene har jeg tenkt en del på steinaldermannen. For ikke å snakke om steinalderkvinnen. Hun som gikk der ved siden av ham, og bar ved, trøstet barn, laget mat og passet på. Uansett, jeg tenker på steinaldermannen (og kvinnen som levde med ham).




De hadde tenner de også. 





Men ikke tannleger.




Jeg har vondt fortsatt. Ei uke etter tannlegebesøket. 

Barndomsminner

Jeg sitter her med pleddet rundt meg, vannglasset i handa og haugene med medisiner rundt meg. Ibux, paracet og to sorter penicillin som tas med jevne mellomrom i et tappert håp om å få følelsen i ansiktet tilbake. (Ja, jeg overdramatiserer litt her.. Det er vondt, men det finnes helt sikkert verre opplevelser enn rotfylling og påfølgende betennelse).

Uansett:

Det minner meg om en barndom med penicillinkurer sent og tidlig, det minner meg om gleden den første gangen jeg fikk ta tabletter i stedet for den ekle miksturen. Det minner meg om venterommet på legekontoret, om gleden over å få lov til å spise yogurt og om hvor glad jeg er for at jeg gjorde meg ferdig med sjukeligheta som barn.


Men det jeg ikke husker, er hvor lang tid det skal ta før smertene gir seg? 

Påske i byen

og ikke er asfalten bar en gang....

I år ble plutselig påskeuka så kort fordi jeg reiste på kosetur palmehelga og reiser på jobbetur allerede 2.påskedag - så da måtte jeg rett og slett droppe turen hjem til Nordsjona i favorittferien. Det går for det meste greit, jeg er travelt opptatt med jobbing og husarbeid og har masse venner som er her, men det er liksom ikke heeeelt det samme....

Jeg savner:

-skiturer til hytta, samtaler med trollene i fjellet og smaken av iskaldt vann fra et hull i isen.

-den første hestehoven i veikanten nedenfor naboen (eller håpet om den, det er fortsatt litt tidlig)

-mammas brød med pappas hjemmelagde sursild

og mest av alt: Påskebingoen... Begivenheten over alle begivenheter, påsken er virkelig ikke helt den samme uten...

(men meldinga fra mamma om at jeg hadde vunnet selv om jeg ikke var der hjalp bittelitt, og jeg må vel klare å få stekt noen vafler i løpet av påsken...?)

8.mars!

Snart er det 8.mars - Kvinnedagen!

Det eneste som er utdatert med kvinnedagen er argumentet om at den er utdatert, se bare hva maddam skriver.

Jeg håper at så mange som mulig tar turen til en kvinnedagsmarkering, enten det er tog, torgmøte, filmvisninger, diskusjonsfrokost eller noe helt annet. Ikke la denne dagen bli en slags morsdag light der gutta skal "gjøre stas på oss", det er så himla misforstått at jeg ikke har ord!

Selv blir jeg å finne på Trondheim Torg på torsdag kl 17, og du skal ikke se bort fra at jeg velger parolen Nei til vikarbyrådirektivet - det er viktig kvinnesak, det!

Streik

I dag har jeg vært i streik. For første gang. Politisk streik for å vise at vi i fagbevegelsen, vi - LO-medlemmene - er i mot EUs vikarbyrådirektiv. En viktig markering mot utnytting av folk - så enkelt er det.

Jeg er stadig skremt over at min stemme står bak den nåværende regjeringen, men veldig, veldig glad for at jeg ikke stemte på et såkalt "arbeider"parti som velger å være for denne uthulingen av arbeidsmiljøloven. Da ville jeg (som så ofte før) ønsket meg stemmen min tilbake.

Du kan lese mer her, her og her....

Bussregler

Så, for å ha det klart en gang for alle, la oss slå fast noen grunnregler for busspassasjerer:

1) Hvis du skal betale kontant, ha pengene klare, og stå til HØYRE i inngangspartiet så andre folk kan komme forbi.

2) Hvis du skal høre på musikk, kan du ha som grunnregel at hvis naboen kan høre hvilken artist du hører på - ja, da har du det for høyt! Jeg liker Michael Jackson jeg også, men jeg vil velge selv om og når jeg skal høre på ham.

3) Hvis du skal skravle, husk på at ALLE lytter til deg (med mulig unntak av de naboene som får hodepine av den høye musikken til de andre passasjerene) - så: IKKE FRAMSTÅ SOM EN IDIOT! Bare, rett og slett ikke si idiotiske ting på bussen, da blir alt så meget bedre - for både deg, den som du snakker med og alle tjuvlytterne. Noen ganger rødmer jeg på vegne av ham/henne som snakker med en idiot på bussen. De blir avslørt i å ha dumme venner.

4) Hvis bussen er stappa full, for eksempel klokka fire ned fra Dragvoll, og du må stå: Ta av deg sekken, da bruker du halvparten så mye plass og alle får det mer komfortabelt!

5) Sjåføren burde ikke behøve å si det: Trekk bak i bussen!!!!!!

6) Ikke kjør bil, du skaper køer som fører til at bussene bruker lengre tid.

12.desember

grunnet død mac utgår sannsynligvis resten av adventskalenderen....

:(

"Dying is easy, it's living that scares me to death" (Annie Lennox)

lørdagskveld

denne adventskalenderen begynner å gjøre meg ganske kvalm med all sin feelgod-mentalitet og positivitet. Det er lørdag. Han på havet er akkurat det, på havet, langt, langt borte fra meg. Jeg har akkurat tatt rundvasken, ikke fordi jeg er så sykt opptatt av å ha det reint til jul, men fordi jeg kjeda meg så sinnsykt.

Jeg HATER hjemmelørdager. Jeg HATER å "kose seg i sofaen". Når ble det koselig å henge i sofaen? Koselig er å være ute, blant andre mennesker, skravle, sosialisere, omgås.

Konklusjonen er at jeg trenger flere single venner... Skal ha som nyttårforsett å begynne å omgås folk som ikke har runda tjue - de har nån år igjen før de slutter å sosialisere seg.

Juleforberedelser?

Jeg er ei jule-crazy-dame. Egentlig. Jeg begynner gjerne gløggdrikkinga i november, lager julekort fra tidlig i november og er ofte klar med julegavene i god tid før julebordsesongen i desember. Jeg elsker styret. Har aldri skjønt hvordan noen kan grue seg til å handle, pynte, ordne, fikse og lage JUL.

I år er det, som tidligere nevnt, vanskelig å forstå at november har kommet*. Det er milde dager, snøen lar vente på seg og jeg forstår rett og slett ikke at kalenderen sier november. Derfor har jeg enda ikke laget julegavelister, julekortlister eller ønskelister. Malinga ligger trygt nede i boksen sin, og jeg har ikke kjøpt inn noen nye hobbyartikler for å kose meg med i det som vanligvis er kosemåneden med stearinlys, gløgg og julemusikk. Hvor skal dette ende?

*en annen, nesten mer skremmende, konsekvens av at jeg ikke forstår at det er november, er at jeg ikke har skjønt at studentene mine snart skal ha eksamen, stakkarene...! Håper ikke at de er like væravhengige som meg, og at de i det minste forstår at de må pugge noen verb hvis eksamen skal gå veien!

novembernoia

det er jo varmt ute! hvor er novemberen min? hvor er snøen, kulda og vinden som pisker mot ansiktet når vi venter på bussen? hvor er de sure trynene, de våte føttene og de forblåste paraplyene?

første november, og dagens beste kommentar var: "det føles som en fin sommerdag i nordnorge!"

Jeg trøstelytter til favorittmusikken:

og gleder meg til å spille denne:

til studentene på torsdag.

Bakstekjærringa

Det er herlig med søndag når inspirasjonen er til stede, når lørdagskvelden ikke ble for sein, og sovehjertet faktisk fungerer, så man våkner uthvilt og energisk.

På sånne søndager baker jeg nesten alltid knekkebrød. Det er veldig lettvint, godt og sunt til frokost i uka som kommer. Fornuften og kosen kombinert i en aktivitet, altså. Mens knekkebrødene sto i ovnen, bestemte jeg meg for å bake mer. Kosebaking, med hovedmål å bruke opp noe av de fire pakkene (!!!!!) med melis som jeg har i skapet.

Etter en kjapp tipsrunde på google og facebook bestemte jeg meg for å bake kjeks i pepperkakeformer. De ble mislykket, rett og slett. Altfor tykke, litt småsvidd i hjørnene, hodet til ekornet falt av, frosken gikk i total oppløsning, pinnsvinnet fikk ikke pigger og elgforma var så stor at den kaka må deles på fire!

Så da satte jeg i gang med ei muffinsrøre. Vispene til håndmikseren var i oppvaskmaskina, så jeg satsa alt på muskelkraft og satte i gang med eggedosis og mel, melk og smør - og innser så at jeg ikke har bakepulver.... Muffins bakt med natron som hevemiddel og med en veldig lite ferdig eggedosis.... De er nok ikke helt vellykka, de heller.

Nå skal jeg koke ris til middag - hvor galt kan det bli?

mandag mårra

06.00: piiiippiiiippiiiip..... *slumre*
06.10:piiiippiiiiiippiiiiiiiiiiiip..... *slå av, ny alarm om 15 minutter* @£€{£$####34
06.25:piiiippiiiiippiiiiiip..... *slå av, jeg gir opp*

slumre med mobilen i hånda. veksle mellom: "åååååå, det er så synd i meg som er den eneste i HEEEEEEELE verden som må stå opp", mer av #¤%€£1/4##, og lett soving, frysing og sutring.
07.00: piiippiiiippiiiiiiiiiiip.... *flinke meg, står opp!"

å, jeg ER så glad for at mandagen straks er over....

humor og humør

Jeg beklager at bloggen for tida er en eneste stor sutrevegg/klagemur over slitsomme arbeidsdager. Snart er det over, og jeg lover å få et liv utenom (både bloggen og jobben) fra neste uke av.

Konsekvensene av tolvtimersdager på kontoret er mange, jeg har for eksempel ikke sett andre mennesker enn kollegene (og studentene) de siste ukene, og for meg er det ekstremt tungt å takle et liv uten sosial kontakt. Dette fører til hyperaktivitet på bloggen, siden den er min eneste venn nå om dagene.

I dag satt jeg og en kollega med hver sin essaybunke til langt utover ettermiddagen, og hun kom innom meg for å spørre om forklaring på ei setning. Da begynte vi å le. Og le. Og le. Mer og mer og mer, av feilene, av det som setningene til studentene EGENTLIG betyr, av hvor slitne vi er, og bare fordi vi trengte å le. Tårene trillet, vi hikstet, og den andre kollegaen som var til stede kom ut av kontoret sitt for å se hva som sto på.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å bli immun mot å se humoren i setninger som: "hun laget mat på meg"????

Dagene mine for tida

Jeg har sommerkurs, det er tre uker med intensiv norskundervisning. Utvekslingsstudentene starter på "Hei, jeg heter..." og avslutter med en eksamen vi vanligvis gir etter et helt semester med undervisning.

De skal gjennom utrolig mye på veldig, veldig lite tid og de fem timene med undervisning i strekk er det reneste maratonløp. Det er null tid til mestringsfølelse, og vi stresser fra vokabular til grammatikk til uttale og videre til nytt vokabular, og så videre til enda litt mer grammatikk.

Læreren prøver å holde oppe stemninga mens noen studenter småsover, noen fniser fordi de er så overtrøtte at de knapt kan tenke og noen rett og slett bare ikke forstår et eneste ord av verken læreren, boka eller de andre studentene. Vi hører på musikk og fniser av bevegelsene til den norske bursdagssangen. Studentene ser forundret på når læreren bryter sammen i latteranfall av at østerrikeren sier at han spiser Wienerschnitzel. Kan man bli mer stereotyp?

Etter at undervisninga er over faller jeg sammen på kontorpulten, blar i rotete papirbunker, lurer på hvordan jeg skal klare enda en dag. Sukker, lager en kopp te og bestemmer meg for å sette i gang. Leser gjennom planen over hva vi burde gjøre i morgen - får et nytt latteranfall fordi jeg innser at alternativet er å gråte - og det kan man jo ikke.

Rundt 18 innser jeg at hvis jeg ikke kommer meg hjem snart besvimer jeg av matmangel, så jeg stresser ut til bussen og gleder meg til å komme hjem. Til sofaen. Og her sitter jeg nå. Med facebook på fanget, six feet under på tv-en og total avslapping før jeg skal krype under dyna og så vekkes av den brutale vekkeklokka i mårra igjen.

ahhhh.... er det virkelig verdt det?

Anne Frank

Stå en time og ti minutter i kø, slå i hjel tida med å skravle med et pensjispar fra New Zeeland og oppdatere kjæresten på hvem Anne Frank var.

Stå i kø litt til, men nå inne i en trang gang. Etter mye om og men, betale inngangsbilletten og gå inn i selve Huset. Huset der Anne og familien gjemte seg for nazistene, huset der hun skrev dagbok, drømte om å bli forfatter og var ei helt vanlig ungjente - alt mens hun gjemte seg bak mørke gardiner, var stille om dagen og var konstant redd for å bli oppdaget.

Besøket i Anne Franks hus var overraskende sterkt - jeg hadde klump i halsen, tårer i øynene og ble veldig ydmyk. Ikke over akkurat Annes historie - men over det at hun er èn av mange. Over en historie som gjorde det nødvendig for mennesker å sitte fengslet på denne måten (og over en virkelighet som gjør at det fortsatt finnes folk som utsettes for denne umenneskelige behandlingen).

Hvis du noen gang får sjansen til å reise til Amsterdam, bør du benytte sjansen til å stå alt for lenge i kø utenfor Anne Franks hus, det var det virkelig verdt!

(og utnytt alle sjanser til å snakke med fremmede når du reiser - det er der de virkelig interessante historiene dukker opp)

Påskeferie

Jeg er 17 trinn 3-essay og 12 trinn 1-essay* fra påskeferie, og jeg funderer som vanlig over store og små språklige problemer.

Vanligvis er jeg veldig for et talemålsnært skriftspråk, og jeg sier stadig vekk til studentene mine at hvis det er mulig å velge hunkjønn på et ord, ja, da bør de velge hunkjønn. (Det er bare bergenserne som overdriver bruken av hankjønn, sier lærern, og ingen vil vel være bergenser...he he he)

Men, ærlig talt. Jeg blir gal hvis jeg leser én til nettavis som skriver: PÅSKA!

En påske - påsken - påsker - påskene

Sådetså!

*men foreløpig er jeg i en form for fornektelse av bunkene, så det blir spennende å se hvordan jeg skal få satt i gang... Ah... Snart ekte eksamen, også. Sukk...