Konsekvensene av tolvtimersdager på kontoret er mange, jeg har for eksempel ikke sett andre mennesker enn kollegene (og studentene) de siste ukene, og for meg er det ekstremt tungt å takle et liv uten sosial kontakt. Dette fører til hyperaktivitet på bloggen, siden den er min eneste venn nå om dagene.
I dag satt jeg og en kollega med hver sin essaybunke til langt utover ettermiddagen, og hun kom innom meg for å spørre om forklaring på ei setning. Da begynte vi å le. Og le. Og le. Mer og mer og mer, av feilene, av det som setningene til studentene EGENTLIG betyr, av hvor slitne vi er, og bare fordi vi trengte å le. Tårene trillet, vi hikstet, og den andre kollegaen som var til stede kom ut av kontoret sitt for å se hva som sto på.
Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å bli immun mot å se humoren i setninger som: "hun laget mat på meg"????
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar