skjørtekanten

En av ulempene med å leke sporty, er at man må ha med seg det.... #$%&&*##.... treningstøyet på jobb, og da blir det ofte sekk på ryggen - noe som ser både sporty og harry og tragisk ut. (Ja, jeg hater, hater, hater å gå med ryggsekk hvis jeg ikke er på skogstur).

En grunn til dette er at kombinasjonen skjørt/kjole og ryggsekk har den upraktiske (og litt pinlige) effekten at skjørtet sakte, men sikkert glir opp, opp og lenger opp...

I går var det ei dame på Solsiden som ropte etter meg: "Unnskyld, unnskyld.. et lite tips, du vil sikkert dra ned skjørtet litt - det er helt oppe"

Syersken når nye høyder av galskap.

For noen uker siden ringte ei venninne meg: "Jeg skal på S-fest i slutten av mai, og du vet vel hva jeg må være da? Verdens lengste same*. Og da tenkte jeg å ha en samekjole - kanskje du kunne hjelpe meg med å sy den?" 

Så i dag har jeg tråla Trondheims bruktbutikker etter stoff eller en kjole man skulle kunne sy om. Vi endte opp med en fin, blå gardin. Gardina ble klippt opp, venninna måtte ligge på golvet og bli målt opp og ned og i mente mens Sara Sydame vurderte, tenkte og stakk henne med nåler. 

Til slutt endte kjolen slik. Bare litt skeiv og egentlig overraskende fin. etterhvert skal det sys på bånd spesialbestilt fra en butikk i Kautokeino - og hun skal ha et bredere og bedre skinnbelte utenpå. 

Og ja, jeg er LITT stolt av å kunne sy en kjole sånn, helt enkelt, på en helt vanlig lørdag i mai... Takk, Mamma. 

*Beklager til alle "eventuelle" samiske lesere av denne bloggen hvis noen føler seg støtt av samehumoren. Det er kun ment som heder, og egentlig er vi nesten å regne som fans.. Og når det gjelder frasen "verdens lengste", så er det noe med at det er viktig å gjøre narr av at J. faktisk er 182 høy - litt lengre enn Borghilds 157. (centimeter, for den som lurte)