Jeg har sommerkurs, det er tre uker med intensiv norskundervisning. Utvekslingsstudentene starter på "Hei, jeg heter..." og avslutter med en eksamen vi vanligvis gir etter et helt semester med undervisning.
De skal gjennom utrolig mye på veldig, veldig lite tid og de fem timene med undervisning i strekk er det reneste maratonløp. Det er null tid til mestringsfølelse, og vi stresser fra vokabular til grammatikk til uttale og videre til nytt vokabular, og så videre til enda litt mer grammatikk.
Læreren prøver å holde oppe stemninga mens noen studenter småsover, noen fniser fordi de er så overtrøtte at de knapt kan tenke og noen rett og slett bare ikke forstår et eneste ord av verken læreren, boka eller de andre studentene. Vi hører på musikk og fniser av bevegelsene til den norske bursdagssangen. Studentene ser forundret på når læreren bryter sammen i latteranfall av at østerrikeren sier at han spiser Wienerschnitzel. Kan man bli mer stereotyp?
Etter at undervisninga er over faller jeg sammen på kontorpulten, blar i rotete papirbunker, lurer på hvordan jeg skal klare enda en dag. Sukker, lager en kopp te og bestemmer meg for å sette i gang. Leser gjennom planen over hva vi burde gjøre i morgen - får et nytt latteranfall fordi jeg innser at alternativet er å gråte - og det kan man jo ikke.
Rundt 18 innser jeg at hvis jeg ikke kommer meg hjem snart besvimer jeg av matmangel, så jeg stresser ut til bussen og gleder meg til å komme hjem. Til sofaen. Og her sitter jeg nå. Med facebook på fanget, six feet under på tv-en og total avslapping før jeg skal krype under dyna og så vekkes av den brutale vekkeklokka i mårra igjen.
ahhhh.... er det virkelig verdt det?
2 kommentarer:
Livet e en dans - å ha jobb e en glede. Smil til verden og verden flir a deg.
Mh
Ja, det er verdt det! Om ikke annet for å glede oss andre med historier om de fine studentene dine :)
Legg inn en kommentar