Jeg satt oppe hele natta. Ved telefonen i kjellerstua. Det var mens telefonen fortsatt var kobla til veggen med ei ledning - det var attpåtil en sånn grå telefon med hjul for å snurre nummeret. Der satt jeg, på gulvet. En hel sommer. Vi snakka om alt. Livet, politikk, venner, framtid. Han var alt det jeg aldri hadde funnet, en venn jeg kunne prate med - som også brydde seg om andre ting enn popmusikk og se og hør-nyheter. Så reiste jeg på besøk. Han hadde sommerjobb med gårdsstell for bestemora i Velfjorden. Vi samla høy, og rulla oss på åkeren når vi hadde tatt det inn. Det var sol, og jeg var mer voksen enn jeg noen gang kommer til å bli igjen. Sammen med kompisen hans bada vi og hoppa på trampoline i lyse sommernetter. Vi holdt kontakten - lenge. Han kom på besøk hos meg, men vinteren hadde tatt noe av vennskapet, og alt var annerledes. Kontakten ble sjeldnere, mer sporadisk - og stoppet helt opp.

I dag sto han plutselig ved siden av meg i en kiosk-kø. Han så akkurat ut som sist, bare at han var ti år eldre, og hadde en treåring diltende etter seg.

Vi ble begge stumme - og sa vi skulle møtes for en kaffe en gang, siden vi begge bor i trøndelag. Hvor skal man begynne for å ta igjen ti år?

To tanker slår meg etter å møte en virkelig god, gammel venn igjen:

- jeg er enormt gammel som kan ha venner jeg ikke har sett på nærmere ti år

- jeg håper virkelig den kaffen blir noe av