Uten tittel

Det har vært allehelgensaften, det er november og jeg er egentlig mest klar for jul. I dag skulle jeg kjøpe gløgg for å servere de gode, snille, herlige jentene - men når det eneste alternativet var FirstPrice, utgikk det til fordel for muffins og te. Selskapet er uansett det viktigste. Et selskap så godt at jeg noen ganger tar meg i å lure på om det er virkelighet.

I høstmørket kan man tenke tilbake, på et helt liv av rare tanker. Hovedpersonen i boka mi bestemte seg på et tidspunkt for å slutte å tenke - men fikk det ikke til. Kanskje var det like greit? De rare tankene er vel med på å gjøre det spennende?

Jeg tenker stadig på deg, du som sa de fine ordene den gangen. De ordene som fikk meg til å se meg selv utenfra, og fatte nytt mot, stå på, så alt gikk så fint til slutt. Tenker på deg, og håper jeg en gang kan være der for noen, som du var for meg.

Jeg kan se tilbake på en barndom fyllt med så mye glede. Minnes lange somre hos Mumu og Fufu*, nattbading i fjæra og fnising med det store, kule, fine og kloke søskenbarnet. Hun som lærte meg at man ikke måtte bruke pute - for da fikk man dobbelthake, og så mange, mange andre kloke, voksne ting.

Jeg husker da jeg sykla til badeplassen, fordi jeg var den eneste som ikke fikk plass i bilen. Den modigste beslutningen jeg har tatt i mitt liv. En suksesshistorie uten like. Det var langt og vinden ulte mot sykkelen, men jeg kom fram, og vannet var varmt og godt!

Sist høst kom det en e-post jeg ikke hadde tort håpe på, ikke tort tenke på. Nå jobber jeg atter en gang mot det største målet, skriver, tenker, håper. Så lite skulle til for å gi meg kraften til å jobbe mot mitt livs store drøm.

Men tenker, at tross alt, nå vet jeg allefall at det finnes andre jobber jeg kan trives i. Jeg trives med å sjekke i grammatikken; hva er forskjellen på litt og lite, på noen og noe, på ditt og datt... Hvordan bruker jeg det? Hvorfor skal verbet stå i perfektum der, og preteritum der? Jeg oppdager daglig ting jeg ikke kan, men sjekker med glede, og tenker at jeg ikke skjønner hvor denne kjærligheten til grammatikken kommer fra?

I dag fortalte jeg min herlige, skravlete kontorbuddy om min første norskstil med karakter: min første novelle. Det gikk ikke så bra, for å si det sånn... Og det kan vel ha noe med at min sjangerkunnskap om novelle var som følger: "En kjærlighetshistorie lik dem i Girls" (Skulle virkelig ha funnet den stilen og lest den, den er sikkert veldig underholdende!)

Minner meg selv på at jeg har havnet på rett hylle, og at strevet med å nå neste hylle bare er en av mange, mange muligheter.. (Men likevel den jeg har mer lyst til å komme på enn jeg trodde var mulig)

*Mormor og morfar