fredag 4. desember 2009

Engelen

Ja, Margreth Olin, noen mennesker er virkelig så vakre at de blir syke av det. Og ingen forteller deres historie bedre enn deg. Takk for at du gjør det.

Eg så en engel i dag
det høres rart ut, men det e sant
den va der bare pluts'ligt
den såg på meg og smilte og forsvant
Eg e en sindig kar
nå lurt' eg på om eg va tørna galen
men så kjente eg en sjelefred
som om eg satt i sjølve himmelsalen
Det er rart men det e sant
den smilte og forsvant.
(Bjørn Eidsvåg)

Vi kom akkurat hjem fra å ha sett Engelen på kino. Filmen jeg har grugledet meg til å se hele høsten. Visst jeg måtte se. Gruet meg til å gråte meg gjennom. Og jeg fikk rett. Jeg gråt meg gjennom vold, kjærlighet, savn og en virkelighet så hard... så hard at jeg ikke finner de ordene som kunne ha beskrevet den. Margreth Olin klarer på mirakuløst vis det jeg ikke kan. Hun fjerner all fordømming og ovenfra-ned-holdning, og beskriver samfunnets svakeste på en måte som viser at de i virkeligheten er de sterkeste.


Man kan bli motløs - og det er kanskje ikke sånn at vi umiddelbart kan løpe ut og redde verden, men jeg vet at en start er å kjøpe magasinet Sorgenfri neste gang vi støter på en av selgerne....

5 kommentarer:

bombadil sa...

Bare en liten faktaopplysning: Hun heter Margreth, ikke Margaret.
(og jeg har sittet på raden foran henne og gubben mens de så Småspioner på filmfestivalen i Haugesund)

Borghild sa...

nå er navnet redigert, vet jo virkelig det, men gjennom tåre-eimen var det ikke lett å fokusere på detaljene...

Merethe sa...

Hehe..jeg syns det var en skikkelig dårlig film jeg igrunn..Kanskje jeg burde sett den med deg for å fått et annet perspektiv..hehe..;)

Borghild sa...

dårlig? hjerteløst!

Merethe sa...

ikke hjerteløst! ufullstendig er ordet..for mange løse tråder...