onsdag 6. januar 2010

hvordan har året vært så langt?

spurte han.

-bra, sa jeg. og tenkte: Herregud for et år! (sjette dag i året, imponerende)

Nyttårshåpet var å få holde seg unna hustrøbbel og forsikringsselskaper...

På lørdag da jeg skulle innom hjemme en tur fikk jeg ikke til å låse opp ytterdøra, jeg vrikket og vred, lirket og løfta, men låsen lot seg ikke rikke. Utafor møtte jeg ei av de som bor over meg: "Jeg kryper bare gjennom vinduet, men nå må jeg rekke polet", sa hun, og forsvant. Etterpå ringte hun låsesmed og fik døra åpna - men nå skulle den ikke låses igjen. Låsesmeden skal vist komme tilbake en av de nærmeste dagene, så vi kan begynne å låse igjen. Stressfaktor 1.

I dag mårres, mens håret mitt var dryppende vått og jeg var iført veldig lite klær, ringte naboen meg. Når jeg så navnet hans på mobildisplayet hadde jeg lyst til å skrike, kaste telefonen i veggen og legge meg ned som en unge og ikke delta i verden. Jeg skjønte jo at han ikke ringte for å koseprate en tidlig onsdagsmårra.
Han kunne fortelle at han ikke hadde vann i dusjen sin, og lurte på om det kunne ha fryst, eller om det var noe med arbeidet hos oss som var bakgrunnen for det. Så uten frokost trava jeg gjennom byen for å komme meg innom hjemme før jobb, sjekke at stua vår fortsatt hadde plussgrader og at alt så bra ut på min side av veggen. Stressfaktor 2.


Kommer det en stressfaktor 3, så gir jeg opp prosjekt huseier, altså!


(Men det var ikke en løgn at det nye året jevnt over har vært bra, jeg syns helt ærlig at 23 minus er bedre enn 5 pluss og regn. (men det beste hadde kanskje vært 3 minus og sol og skiføre) Jeg elsker virkelig jobben min, og jeg storkoser meg med å legge detaljerte planer for alt som skal gjøre meg til en enda bedre lærer dette semesteret enn forrige)

1 kommentar:

Anonym sa...

stakars lita.

mh