Om å drømme seg bort

Jeg innså (faktisk) at jeg ikke kunne kinablogge alt i samme innlegg da jeg kom hjem - så nå, når noe har blitt bearbeidet, noe gjenfortalt utallige ganger, og noe glemt, er det en historie som fortsatt vil ut på bloggen. Det kan kanskje bli enda flere etter hvert....? En kina-føljetong? Litt av bakgrunnen for denne historien er at vi opplevde mye rasisme i Kina. Som oftest i vår favør. Som da reisekamperatene våre fikk gå køfritt inn på flyet selv om de hadde economy-billetter, og som da vi så ganske omfangsrike vestlige turister betale kinesere for å bli båret (!!!!) opp til toppen av fjellet, i stedet for å gå selv.

"Å så dyrt", tenkte jeg, og betalte de hårreisende 135 yanene (1yan = 1 krone, more or less) de skulle ha, mens jeg forbannet med selv for ikke å ha tatt massasje på et av de billige hotellene vi hadde bodd på i løpet av reisa.

Mens jeg satt i en stor myk lenestol, med et håndkle over knærne og slappa totalt av, ga han meg en fotmassasje. Han begynte rundt knærne, gned og slo, løste opp 10 dagers storbyferie og trappeklatring. Smurte bena mine inn med myke kremer, jeg ble helt salig i stolen, og satt og drømte meg bort:

"Hvis jeg hadde vært millionær skulle jeg ha kjøpt meg en kinesisk fotmassør med store muskler som kunne ha bodd på et eget rom i huset mitt, og bare hatt som jobb å gi meg fotmassasje hver eneste dag."

Smitta av rasismen, kanskje?