Sola skinte, gresset var grønt og friheten var evig. Vi var tretten, så voksne som man kan bli og veldig, veldig forelska. Forelska i sommeren, tilfeldighetene, tv-kjendisene og en og annen lokal helt. Sola skinte alltid da man var fjorten, forelska og hadde sommerferie. Pacific Blue gikk på TV, og man kunne sove så lenge man ville - gå lange natteturer i den eviglyse natta, sitte på flytebrygga og se på havet, spille nattefotball på banen og glemme å ta med seg jakken hjem. Bekymringer fantes ikke, kanskje var vi snart sytten, våryre og feriefriske. Vi kunne sykle jorda rundt, sole oss om ettermiddagen og sove om morgenen. Møte alle tilfeldig, aldri planlegge, men alltid, alltid vite at i kveld - i kveld skjer det noe. Og noe skjedde, vi var tjue, sommerfriske og glade. Vi hørte på musikk i sommernatta og sov over i sofaen hos hverandre. Vi hadde opplevd en annen verden, men visste fortsatt at vår verden var den ekte. I vår verden visste vi alt, kunne vi alt, og maktet vi alt - og natta varte evig.

Jeg elsker lyse sommernetter - og så snart jeg får ferie skal jeg bruke minst ei natt til å gå en lang nattetur, gjerne med skriveblokk og blyant og en ekstra jakke. Jeg skal sitte et sted det lukter av sjø og tang, og jeg skal skrive. Kanskje sitter ikke følelsene like løst som da man var tretten, fjorten og sytten - men sommernatta den vil for alltid være mi...