mandag

I det siste har jeg sutra litt på mandager. Det ER en tung dag. Himla heftig å skulle stå opp om mårran, vanskelig å komme seg gjennom frokosten, tilnærmet umulig å kave seg ned til bussholdeplassen (for så å se bussen rulle forbi akkurat i det man nærmer seg) og når man kommer på jobb husker man ikke hva man gjorde før helga, man finner ikke det viktige arket man skulle jobbe med, og du kan garantere at tekoppen har inntørka rester av fredagens te i seg.

TUNGT.

På mandager har jeg undervisning fra 15 til 18. Ikke noen drømmesituasjon, det er nok en del av problemet. Dagen kommer liksom aldri skikkelig i gang og jeg gruer meg til sein middag, sein hjemkomst og dårlig tid på kvelden.

Men...

Så blir klokka 15, og jeg går inn i klasserommet. De første fem minuttene er jeg fake-glad. Smiler anstrengt og prøver å engasjere. Innser at den gryntende mandagssurheten min neppe kommer til å skape god norsklæring, så da er det bare å ta på seg falskesmilet. Etter et par spørsmål fra studentene er fake-smilet viska ut og erstatta av et helt ekte smil. Når klokka er 18, er jeg glad tvers gjennom og sier "ha det" til studentene og tenker at, ja: det er drømmejobben!

(og pliiiiiiiis la meg få ha samme studentene igjen enda et semester, det er så gøy!)