Den evinnelige diskusjonen i lunsjen...

Jeg blir så lei, så ufattelig lei. Hver gang noen tror de er nytenkende og interessante og bruker anledningen til å kritisere vår tids største samfunnsfiender: Facebook og blogger - blogger automatisk brukt synonymt med "rosablogg" (igjen underforstått unge jenter som skriver om mote, sminke og hverdag).

Jeg er fullstendig klar over at det finnes blogger som er både mer og mindre intelligente enn min, så dette er på ingen måte et forsvar for min blogg. Jeg er også klar over at noen føler at facebook og nett gjør at de er mindre sosiale face to face. Min erfaring er imidlertid motsatt: De vennene mine som er lettest å få ut av huset for å treffe sosialt, er også de som er mest aktive på nett. Det er faktisk ganske naturlig å kombinere disse to. Nettet blir et supplement til vanlig kontakt, ikke en erstatning.

Det verste er at jeg stadig ender med å si i mot disse folkene, de som bare måååå rakke ned på alle bloggere, som tror blogg er synonymt med mote, og mote er synonymt med idiotisk (hvem fikk forresten definere det sånn?)

Hvorfor kan jeg ikke bare bite det i meg og tenke at de er for trangsynte til å fortjene min energi?

Ny genser?

I rekken "Heidi gjør pinlige ting": I dag hadde jeg ny genser. Det oppdaga hele klassen da de så den fine prislappen som hang ned på ryggen min.

Rockheim

I dag tok jeg med studentene på Rockheim. Før har jeg hatt med studenter i Nidarosdomen, og erfart at det viktigste vi fikk ut av det ikke var informasjonen om historie og religion, men det sosiale med å gå rundt sammen og å drikke kaffe samen etterpå. Så da ble det Rockheim denne gangen.

Høydepunktet i omvisninga var da jeg kom over Jahn Teigen i Rocky Horror Picture Show på norsk:





Det er liksom ikke i nærheten så bra som originalen, men likevel ganske kult at det finnes en norsk versjon - og, ikke minst, at Teigen var med - han passer liksom inn...

Ellers var Rockheim ganske kult, og jeg er gira på å dra tilbake, men da med mer tid og uten guide som bare er opptatt av å vise alle de tekniske duppedittene de har på museet i stedet for å fortelle oss noe om innholdet i utstillinga...


og, jada, jeg benyttet anledningen til både å danse litt til Rocky Horror og å spille Forelska i lærern for en gjeng med lattermilde studenter...

Ja, og å komme med mitt hovedbudskap som norsklærer: "Åge Aleksandersen er en mye viktigere del av norsk kultur enn Henrik Ibsen!" - Håper de husker det...! 

Ordforklaring, Bibelutgaven

I dag snakket vi om ulike religioner og politiske overbevisninger på norskkurset, og når en student skulle forklare kristendommen, nevnte hun troen på at Jesus gjør deg fri fra synd.

"Synd", skriver lærern på tavla.

"Hva betyr synd", spør en annen student.

Og det er da det kommer. Den hysteriske forklaringa fra lærern:

"Synd er hvis du gjør noe galt, for eksempel dreper noen eller har sex med kona til naboen"

fri tolkning av de ti bud, tydeligvis...

Lange og korte vokaler

I dag hadde jeg ei sånn undervisningsøkt der alle storkoser seg, latteren sitter løst og studentene begynner å bli klare for å slå av en spøk på andrespråket. Det er så herlig. 

Først repeterer vi litt om lange og korte vokaler - i forbindelse med forskjellen mellom gul og gull (guuuuuuuul og gull).

Litt senere kommer spørsmålet: "Hva betyr laken?"

Sheet.

Uttalt: "Shiiiiiiiiiiiiiiit"

for det ville jo vært dumt om man hadde "shit" i senga når man sov...

Hva betyr... ?

Grammatikkspørsmål kan være utfordrende, de også, men jevnt over er de greie å svare på. Det er verre med spørsmål av typen: "Hva betyr dette?"

"Hva betyr sydentur?", var det en som sa her om dagen.

Tenk litt på den du... hvor mange detaljer av norsk kultur må man forstå for å forstå fenomenet sydentur? Og hva ligger i det?

Er det sydentur uansett hvor du er i Spania og uansett hva du gjør? 
Er Thailand syden? Hva med Dubai? Hva med varme strender på nordkysten av Tyskland? 
Må det være charter? 
Må det være billig? 
Må man drikke seg snydens for at det skal kalles sydentur? 
Må man gå i bikini på uterestaurant for at det skal kalles sydentur? 
Hvordan forklarer man de sosiokulturelle konotasjonene til begrepet syden? Hva bør man fortelle, hva bør man holde kjeft om? Hva er mine fordommer, hva er kunnskap? Hvem drar til syden? Hvorfor? 

Alt dette, og tusen andre spørsmål, svirret gjennom hodet mitt - og sikkert også hodet til de andre nordvesteuropeerne i klasserommet før jeg klarte å svirre ut av meg et (ufullstendig, dårlig) svar...

Dette kommer til å bli flaut

Når noe skikkelig pinlig skjer, finnes det to løsninger:
1) holde kjeft og aldri dele det med en levende sjel i et håp om at alle skal glemme det
2) blogge om det for å bearbeide traumet

Jeg velger, som dere sikkert har gjettet, det siste.


Vi har et opplegg på norskkurset med dagens nyhet, hvor studentene presenterer en nyhet fra avis eller tv. I dag hadde en av de mange pdh-studentene fra Gløshaugen med seg en avissak om norske studenters mattekunnskaper . Mens hun fniste litt av hvor ille det står til her i landet fortalte hun om norske elever som ikke klarte denne oppgaven: «På Dahl skole er det 135 jenter og 115 gutter. Hvor mange prosent av elevene er jenter?»


Studenten som presenterer nyheten fniser. De andre studentene ler. Det er da ikke mulig å ikke klare denne på strak arm?

Mens læreren kjenner rødmen komme mer og mer fram, mens hun desperat prøver å tenke ut et mulig svar....

(og selv etter en times skribling med penn og papir og utallige forsøk aner jeg fortsatt ikke hvordan dette skal være mulig...)

Og jeg var, faktisk, ganske god i matte på skolen. (men prosentregning har jeg aldri skjønt.. Makes NO sense!)

Gavekultur

Det er mye som kan sies om norske høflighetsvaner, om den norske einstøingen og om sosialt klønete nordboere.

Her om dagen innså jeg en annen egenskap vi ikke har innøvd: Evnen til å gi, og få gaver.

Da jeg reiste til Russland i vår, fikk jeg vite at russerne er glade i gaver. Så jeg pakket kofferten full av bøker, melkesjokolade og brunost og var klar til å dele ut. Men hvordan gjør man det? Når? Hva sier man? Til hvem? Så mange tanker... noe klarte jeg å bli kvitt, men noe ble faktisk med hjem igjen fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle denne vanskelige sosiale situasjonen.

Men jeg fikk gaver.. i massevis...

Og på andre forelesning i høst kom det enda en gave:
"Jeg vet jo at du liker sjokolade, så jeg kjøpte favorittsjokoladen min til deg i Russland. Takk for at du er en så snill lærer!"

Læreren smelter, blir flauere enn noensinne og vet virkelig ikke hva hun skal si... Og da faller tanken inn i hodet mitt: dette er en sosial ferdighet jeg rett og slett ikke har. Hva sier man når man får ei gave? Hva gjør man? Herregud...!

(Joda, jeg klarte da å strotre fram et "takk" og gi fyren en klem).

Semesterstart

Jeg hadde gledet meg i ukesvis, gruet meg i ett døgn, vært nervøs, gira, hyper og hatt alle andre slags følelser. Semesterstart. Nye studenter. Godt førsteinntrykk. Avgjørende for hele resten av semesteret. Så jeg møtte opp tidlig, plasserte pultene i hestesko, fikk kobla opp pc og delte ut ark på alle plassene i klasserommet. Løp tvers gjennom Dragvoll og hentet AV-tjenesten da jeg ikke fikk storskjermen i rommet til å funke, fikk hjelp, var klar for studentene.

10.15 - ingen studenter.

Jeg gikk en runde utenfor, så etter om noen "så ut som de skulle på norskkurs", fant ingen. Undret meg, funderte, hvor er studentene? Fant ut at det kanskje var lurt å sjekke infoen deres på nettet - kunne jeg være på feil rom?

Ja.

Da var det å pakke alt sammen i full fart, løpe tvers gjennom Dragvoll med pc under armen, papirbunkene flyvende rundt seg og prøve å ikke svette alt for mye.

Utenfor det riktige rommet sto 13 håpefulle, og svært høflige studenter og ventet tålmodig. Døra var låst, og vi måtte få ringt vaktmester. Igjen legger læreren på sprang, løper til andre enden av Dragvoll igjen, får ringt. Kommer løpende tilbake, fortsatt låst dør. Studentene venter, læreren svetter, vaktmesteren uteblir. Igjen løper læreren, litt kortere, for å få noen til å ringe, og så.. til slutt, kommer vaktmesteren, døra åpnes og studentene tar plass. Ikke i hestesko, og ikke på et rom som var gjort klar på forhånd, men i kaos og forvirring.

Læreren trekker pusten, styrter en halvliter vann og setter i gang. Studentene forstår ingenting, og alt er som det skal være.

Herfra er det bare én vei: opp! 


Note to self: Mobiltelefonen BØR faktisk være med i klasserommet når man jobber på Dragvoll.

Muntligsensor

Nå vil jeg egentlig bare blogge fordi jeg synes at jeg er ganske kul, moderne og bissniss som sitter med macen i fanget på et hotellrom i Bergen mens jeg nipper til en kaffe fra Deli de Luca. (og litt fordi jeg er redd for å sovne nå, og våkne i femtida i natt hvis jeg ikke har noe å konse om).

Jeg er i den ekstremt regnvåte byen for å sensurere muntlig eksamen, og det har jeg gjort i hele dag. Studentene her er akkurat like søte og sjarmerende som studentene i Trondheim - og jeg blir litt rørt av å høre dem si: "Eg vet isje koffor..." Nydelige, nydelige bergensdialekten!

Og når det gjelder regnet, så hadde jeg forventa regn - men dette er over all forventning med obs-varsel på yr.no og sidelengs syndeflod med to meter sikt. Mye, selv for Bergen.

sin!

(beklager blogghyppigheten, jeg trenger å komme back in the game, og nå strømmer de elendige ideene på)

I dag strevde jeg med å lage ei logisk eksempelsetning som oppfylte disse kriteriene:
- leddsetning, men ikke at-setning
- subjektet i helsetninga, men ikke leddsetninga, skulle "eie" et objekt - som igjen skulle ha eiendomspronomen i tredje person i seg.

Jeg kom til slutt (etter tre hyperaktive løpeturer inn til en kollega) fram til denne:
"Anna må rydde fordi Peter kommer på besøk på hybelen hennes i kveld"

Nå spratt jeg akkurat opp fra sofaen for å notere ned ei setning fra en reklame: "Vi kårer en vinner som får mulighet til å pusse opp skolen sin", og prøvde så å skrive den om med samme struktur men enklere vokabular. Nå har vi:

"Anna ser en mann som leser boka si/hennes"

Oh, disse deilige refleksivene!

vokabulartrening

Lærerlivet er, som de fleste sikkert har oppfattet til nå, en av de store gledene mine i livet. Nå mens jeg var i Russland, og det var påske og diverse hadde studentene mine nesten en hel måned opphold i undervisninga. Du vet, studieuker... Og lærern savna "ungene sine" noe enormt! Så da jeg endelig fikk treffe dem igjen i går var jeg spent og glad. Spent på om de hadde studert i studieukene (svaret kan du jo gjette...), glad for å se dem igjen og for å få undervise igjen.

Men det blir jo nesten flaut når timen starter med dette fra en student: "You look nice today, with your hair like that. How can I say that? - you look nice-?"
Lærern rødmer noe vanvittig, blir litt stammende og smigra og svarer: "takk", før hun innser at hun må oversette komplimentet til seg selv: "Du er fin i dag"

"oh, it's so funny when you get shy and red like that.. whats it called?"

"Jeg er flau!", sier lærern og fortsetter: "og nå skal vi snakke om grammatikk."

Det er bra å ha noe trygt og kjent å gjemme seg bak!

Mitt russiske eventyr

Universitetsbygget

Gjørmete gater

Nå har jeg vært tilbake fra mitt russiske eventyr i noen dager, og hele tida har jeg fundert på "det store blogginnlegget" om reisen. De gode formuleringene sitter ikke løst akkurat nå, så dere får bære over med meg.

Jeg ville bare la bloggleserne også få vite at alt gikk bra, men at ferdsel i det nordlige Russland uten å kunne språket definitivt ikke anbefales. Men gode guider/tolker og et åpent sinn gjør det meste mulig.

Jeg tok cirka en milliard bilder, spiste god mat til en billig penge på restaurant hver dag og hadde noen veldig hyggelige samtaler med de som snakket norsk eller engelsk.

Restaurantmeny på "nårsk" og "englisk"

пожалуйста

Hvordan skal dette gå? Jeg kan fire fraser på russisk: пожалуйста, спасибо, как дела og извините.

Klarer man seg med det? Please, takk, hvordan går det? og unnskyld...

Med tanke på at jeg skal dit som representant for det norske språket, og at de jeg skal møte faktisk snakker norsk - så bør det vel være nok. Så da kan jeg konsentrere meg om alle de andre tingene jeg er bekymra for med denne reisen:

- hvor mange par sko kan jeg behøve?

- hva skal skje alle dagene? kommer jeg til å være ute/inne/fin/sporty?

- har de bedre mat i Arkhangelsk enn de hadde da jeg var i Murmansk for noen år siden? (denne gangen har jeg fulgt rådet om å pakke knekkebrød i sekken...)

- kommer jeg utenom alle mytene jeg har hørt om vodkakultur? Jeg klarer IKKE å styrte et glass vodka bare fordi det er det høflige å gjøre.. Aldri!

- er opplegget jeg har planlagt for studentene for vanskelig? er det interessant? vet jeg nok til å kunne gjennomføre det? kommer de til å forstå norsken min? er de flinkere/dårligere enn studentene jeg er vant til? kommer lærerne til å bli skuffa og angre på at de inviterte meg? ohhh, så mange bekymringer...

Men mest av alt tenker jeg på hvor kult det er at jeg våget å svare på den e-posten, hvor bra det er at jeg får muligheten til å gjesteforelese i utlandet, hvor spennende det skal bli å se en del av verden som er så nær, men likevel så fjern - og hvor mye jeg kommer til å lære av å utsette meg selv for dette...

удача

sikle eller sykle?

Forskjellen mellom I og Y kan være utfordrende for utlendinger som skal lære norsk. Y-lyden som vi har i norsk er veldig spesiell, og ikke vanlig i andre språk.

Hvert semester øver vi i klasserommet med å lage kysselepper for Y og smile bredt for I, men så går ukene, og vi har ikke tid til å øve så mye eksplisitt på akkurat denne lyden, og de fleste begynner å lære en del ord, både med I og Y og begge deler.

Så kommer det: "Hva liker du å gjøre om sommeren?", spør læreren.

"Jeg liker å sikle", svarer studenten.

Når læreren da poengterer forskjellen mellom å sikle og å sykle blir plutselig lyden Y litt viktigere igjen... La oss bare håpe at årets studenter husker den til eksamen. Å sikle er jo en veldig spesiell hobby å ha...

statusrapport

om livet sånn i all sin enkelhet:

- statistikken viser at i en gruppe med 20 studenter vil maksimalt 1 til enhver tid ha gjort leksene sine.

- jeg tok fly (widerøefly, til og med) i helga, uten å bli redd. STOLT!

- jeg har akkurat kasta en hel pose full av hårkliper, gamle øyeskygger, brillepussekluter, blyantstumper og annet skrap fra badeskuffa. Hvorfor? Delvis fordi det var gammelt og aldri i bruk, men mest av alt på grunn av den enorme, skumle edderkoppen jeg måtte drepe nedi der tidligere i dag. (Triks: Spray dem i hjel med hårspray, funker som fjell!)

- mine sosiale ferdigheter er til allmenn (det vil si min egen) forlystelse stadig vekk. Er det mulig???

- i dag jogga jeg opp hele bakken for første gang, så da har vel formen blitt litt bedre da. Huff.

- han på havet har bursdag i dag, og er alt, alt, alt for langt borte fra meg. På havet, nemlig :(

- jeg begynte på ei bok, og den er alt for tankefull og kjedelig, og nå har jeg ingenting å lese! Trenger nye bøker!

En norsklærer på tur

I høst kom en e-post til alle kollegene på jobb. Et universitet i nabolandet (det store nabolandet med det veldig, veldig fremmede språket) ønsket seg gjesteforelesere på norskkursene sine. Jeg svarte, og nå er jeg i gang med billettbestilling, visumformalia og invitasjonsbrev.

2. påskedag setter jeg meg på flyet for å dra til Arkhangelsk og spre min kunnskap om norsk språk til det jeg håper er overivrige, superengasjerte og motiverte studenter.

*sommerfugler i magen*

Det jeg enda ikke har helt klart for meg, er HVA jeg skal snakke om. Noen ideer? :)

Ventetid

På jobb har vi stadig skriverproblemer. Vi bytter skriver oftere enn enkelte bytter sokker, føles det som - og de nye skriverne funker som oftest dårligere enn den forrige. En kilde til mye frustrasjon, og heldigvis også litt humor.

(Jeg er glad jeg klarte å komme deg i forkjøpet med å se at dette var bloggverdig, Kjell)

Den nyeste skriveren har en nykke, den trenger en pause innimellom. Sånn for å hvile seg litt. Slappe av litt. Midt i utskriftene som haster veldig når vi er på vei til undervisning. Og da kommer teksten: "Venter på å skrive ut" opp i displayet...

Hva betyr det?

Når jeg ligger på sofaen, kan jeg si: "Jeg venter på å rydde"

Når jeg sitter på kafe: "Jeg venter på å spise sunt"

Når jeg sover: "Venter på å stå opp"

?

Og nå: "Jeg venter på å gå til sengs"

Mimelek

Noen ganger strekker verken engelsk eller norsk til i kommunikasjonen, og da må man ty til kroppen. I dag lærte vi litt om mat, deriblant ulike typer kjøtt, på norskkurset.

Svinekjøtt

Lammekjøtt

sto det på tavla, da en student rakk opp handa og spør: Hva heter .... the animals, like this.... (og her veiver han med armene over hodet, mimer løping, står litt ved pulten)... like santa claus!

Når læreren har slutta å gapskratte, skriver hun "rein" på tavla, og anbefaler dem å få tak i reinkjøtt så snart som mulig, og å gå mange og lange turer i Estenstadmarka på jakt etter det andre stor dyret i Norge: Elg (som hun selvsagt velger å mime litt selv foran et klasserom fullt av fascinerte og sjokkerte studenter).

Og hjemmeleksa?

google Elg og Rein for å se bilder og forstå hva i all verden vi snakka om...

Kalde dager

Det er 8 minusgrader i dag, og i går var det 5. Vinteren i fjor, med over tjue kalde er for lengst glemt og jeg står i klesskapet og funderer på hva som er det varmeste jeg har. Heldigvis har jeg mye, og klarer meg fint, men dette været er ikke alltid så lett å takle for studentene mine - nyankommet fra Sødra Europa som de er.

Når læreren åpna vinduet på klasserommet i går, gikk det et gufs gjennom raden med spanjoler før de så på meg, hutra og rista på hodet.