Overgang

Det er rart å komme inn på et folketomt kjøkken og spise maten sin i ensomhet,
det er rart at ingen hilser "God morgen" før jeg har fått på meg klærne,
det er rart å drikke teen sin fra en porselenskopp som er skikkelig rein,
det er rart å kle på seg reine klær, og å velge antrekk i stedet for å dra på seg den samme halvsure t-skjorta som i går,
det er rart å dusje hver dag,
det er rart å gå på gata uten at alle hilser og smiler,
det er rart å være i den vanlige verdenen....

Det er sommer, det er fri, hva gjør vi da?

Speiderlivet, åh, speiderlivet....

Noen av leirlivets gleder:
- hun som sa: "Du er hun ledern med den kule leirbålskappa, jeg husker deg fra leiren i 2007!", da hun møtte meg.
- virkelig kjenne gleden over rennende vann og en lunken dusj
- se igjen gamle venner, få nye venner og alltid kjenne på fellesskapet
- få latterkrampe fordi man har sovet alt for lite
- bli beordret til sengs etter våkenatt med forberedelser av neste dag
- noen som serverer ostesmørbrød til lunsj når du selv har vært for stressa til å huske å lage matpakke
- alle ja-menneskene som stiller opp, gjør det de blir bedt om, og en hel masse mer
- lyden av speidere som småsnakker i naboteltet, lyse smil og hilsener i sola utenfor og tannpuss fra en kopp mens stillheten senker seg
-komplimenter, ros og skryt - og nesten ingen klager, selv i kaos og forvirring
- venner som er 3, venner som er 20, venner som er 40 og venner som er 60 - fellesskap, vennskap og godhet


Jeg sa en gang at dette skulle bli min siste speidergjerning... 


men jeg visste vel alltid bedre!

En gang speider, alltid speider! 

internettavhengighet

Nå er det ca 2 døgn til jeg går ut døra hjemme med den enorme tursekken på ryggen og setter meg på bussen til ytterste nordligste nordtrøndelag for å dra på speiderleir. Jeg har mistet kontrollen over hva jeg burde gjort, skulle gjort og må gjøre - og begynt å konsentrere meg om de virkelig store bekymringene: 2 uker på speiderleir betyr 2 uker uten daglig e-post, blogg, twitter, facebook... *ops*

Sa noen rehab?

En kappe av minner

Jeg beklager på forhånd at dette utvikler seg til å bli en ren speiderblogg for tiden. Om noen uker er det over... 

I tillegg til leirforberedelsene for å arrangere leir har jeg mine egne forberedelser, finne fram turtøyet, solkremen og myggbeskyttelsen, stryke speiderskjorta, pakke soveposen og sy merker på leirbålskappa. 

Leirbålskappa mi. 

Jeg husker da jeg var 11 og på min første leir, jeg var så imponert over ledernes kapper, fulle av merker fra hele verden, med minner om et langt speiderliv. "Sånn vil jeg også ha!", tenkte jeg. 

Nå har jeg det. Kappa mi inneholder minnet om ei uke med 37grader, steiksol og ekstrem brannfare, minnet om å fly etter guttene i sene, lyse sommerkvelden, minnet om å sove tre jenter i en dobbelsovepose fordi den tredje var våt av regn, minnet om å skrive avisartikler til små lokalaviser over hele landet, minnet om å bade i gjørma mens jeg går hånd i hånd med en kjæreste, minnet om lederfellesskap, samarbeid, hardt arbeid og masse glede. 

Det kuleste jeg har på kappa? Ramboklaffene fra da vi var Rambo Rangerlag - med popcornspising som opptakskriterie! 

(Ja, det er undertøyet vårt som henger til tørk i bakgrunnen. Smooth bildetaking). 

Leirplanlegging

Jeg har, som en del vet, vært sprø nok til å si ja til "jobben" som programansvarlig for en stor kretsleir i speideren nå til sommeren. Arbeidet startet i november, og jeg har brukt utallige lørdagsformiddager, kvelder og ettermiddager til å tenke, skrive og jobbe fram mot leiren. Nå er det en måned til vi drar vi gang, og i helga skal vi som har planlagt dra til leirplassen for å snakke sammen en siste gang. Vi må sjekke at alle detaljer er på plass.

Vi har 400 påmeldte til leiren. 400 mennesker som skal sove i telt uten å risikere at de flyr bort. 400 mennesker som skal gå på do ute i ei uke, uten at doene renner over (for det er ikke et vakkert syn, det kan jeg love deg). 400 mennesker som skal lage maten sin på bål eller gassbluss i ei uke. De må ha ved, god nok plass til å ha sikker avstand mellom ild og telt, vann til drikke, oppvask, kroppsvask og forhåpentligvis til å kjøle seg ned i varmen. 400 mennesker som skal bade i fjæra, uten å trenge livredning. Ca 800 foreldre skal føle seg trygge på at barna blir tatt godt vare på hvis de blir syke, at det ikke begynner å brenne og at ingen er slemme mot barna deres. Og en stab på omtrent 10 skal bli så slitne at vi veksler mellom å le og å gråte, og likevel føler at vi holder på med verdens beste aktivitet.

Og min jobb? Sørge for at vi har aktiviteter nok til å gi speiderne utfordringer, glede, mestringsfølelse og lykke gjennom hele leiruka.

My life on a T-shirt

Jeg er hjemme i nord igjen, og i klesskapet mitt her ligger noen gamle t-skjorter som har for mye sentimental verdi til at de kan kastes selv om de er velbrukte, slitte og eldgamle.. 

 For 10 år siden var jeg som nevnt russ.... Da løp jeg rundt i denne lille saken og syntes jeg var umåtelig kul.

 Eller jeg byttet ut mainstream-Borghild med politiker-Borghild og laget mine egne t-skjorter. Mot nazisme, EU og krig, for feminisme, sosialisme og fred. Fröken Svår - tror jeg hadde sett den teksten på ei t-skjorte i en film eller noe, og ikke skjønt at det sansynligvis var navnet på et eller annet punkeband. Jeg ville bare være henne: Frøken Vanskelig. En hedersbetegnelse. (fortsatt!)

Og så var det speider-Borghild, da. Sammen med de beste speidervennene hadde vi gruppa: Rambo. Opptakskravet var å spise ei hel skål popcorn mens man så en Rambo-film og konstant gaula (ropte) RAMBO - RAMBO - RAMBO

Vi fikk trykket egne t-skjorter. Tekst: Rambo Rangeran (ja, orddeling, I am ashamed!) No man, no law, no war can stop Him.

Den eldste t-skjorta mi er fra min første speiderleir. Landsleir Solør -94.

Den passer enda, og med tanke på at et av de sterkeste minnene fra denne leiren er hvordan jeg krangla med dama i kiosken fordi jeg gjerne ville kjøpe den enda større, og hun nekta meg fordi jeg var så lita, så er kanskje ikke det så rart. Den er størrelse S, og virkelig beviset på at størrelsene har forandret seg fra 90-tallet til nå.

oh, herlige regnvær!

I dag, på vei til bussen, da regnet silte i store elver nedover innsida av jakka mi, innså jeg en av de virkelig store gledene med en bakgrunn som speider: Evnen til å glede seg over absolutt alle typer vær - for uansett vær, så har du et skikkelig godt minne fra opplevelser ute i sånt vær.

Smaken av regn på innsida av kragen til regnjakka (Ja, jeg måtte bare smake litt, som i barndommen) - det er intensiv lykke!

Ha en fin regnvåt dag, og la oss håpe at vi får glede oss over andre typer vær igjen snart!

Speiderlivet

Jeg skal ha ansvaret for programmet på en stor kretsleir i speidern til sommeren, og driver og planlegger, delegerer og funderer. I går var jeg innom ei speidergruppe for å planlegge noen aktiviteter sammen med to ungdommer der. Ved avslutninga av speidermøtet sto vi i ringen sammen med hele gruppe for å synge speiderbønnen og rulle sammen flagget, og så spurte jeg om de hadde tenkt seg på leir. Joda, vill jubel, leir er bra, vi skal hvis vi får lov av mamma og pappa.

"Hva vil dere gjøre på leir, da?", spør programsjefen.

"Stå opp om natta og plage lederne", svarer den første. Ikke akkurat noe jeg kommer til å legge inn i timeplanen for leiren, men absolutt en morsom mulighet.

Så er det ei som rekker opp hånda, funderende: "Men... hva om vi må bæsje på leiren, hva skal vi gjøre da?"

Speiderlivet er ikke lett før du har erfart det. Jeg GLEDER meg til blå, illeluktende plastdoer, ei uke uten dusj, korte, lyse netter i telt, arbeidsomme dager, barn som smiler, hjelper hverandre og får opplevelser for livet.

8.desember

En av sidene i boka har overskrifta: "B.P. har sagt..."

BP, eller Baden Powell er han som starta speidern, altså en fyr som har betydd veldig mye for meg gjennom hele livet (det er faktisk 20 år nå siden jeg begynte i speidern!!!)

"Hvis du ikke vet hva du skal gjøre, så finn på det"

"Hvis du går løs på en jobb med et smil, så forsvinner vanskene. Arbeidet blir en glede, en lek."

"Det er bare to ting du skal etterlate deg på leirplassen:

1.Ingenting

2.TAKK - til eieren!"

"Bestem deg for å gjøre minst en god tørn hver dag, og du vil snart komme inn i vanen med å gjøre god-tørns hele tiden."

Bruk den åttende dagen i desember til å gjøre et par gode gjerninger!

En speider på reise

(ja, jeg har flere små anektdoter fra ferien å blogge - de kommer èn etter èn, vent i spenning)

Reisefølget kommer i snakk med noen gutter på nabobordet, sier at vi kommer fra Norge. De tyske guttene repliserer:

"We have been to Norway, we are scouts"

Så avslører Borghild sin identitet som speider, den ene tyske gutten rekker fram venstre hånd og hilser, og vi er venner resten av den kvelden.

Ekte venner hilser med venstre hånd - det er den som er nærmest hjertet.

Deadline

En av de siste tingene jeg sa ja til før jeg gikk i hvilemodus som speiderleder, var å skrive en artikkel til menighetsbladet. No problem, tenkte jeg, det er jo leeeeeenge til deadline 18.mars.

I dag er det 16.mars og jeg har ikke starta, foreløpig funderer jeg på om kanskje skrivinga blir lettere hvis jeg skriver hele artikkelen her på bloggen først. Her er prestasjonspresset litt lavere.

(og poenget med dette blogginnlegget? Utsettelse, utsettelse, utsettelse)

gjennom 18 år

Helt fra jeg første gang var i bomberommet på skola hjemme. Der hang det spennende ting på veggene, bilder, flagg og knutetavler. Tenk om jeg en gang kunne klare å lage så fine ting? Til den første turen, hyttetur med meisene. Jeg husker de andre var så redde for spøkelsene, mens jeg bare tøffa meg og sov hele natta oppe på det mørke soverommet.

Så kom sommeren det året vi var ferdige med 4.klasse. Vi var gamle nok, og det var år for LANDSLEIR! Vi hadde hørt mange historier om hvordan det var på leir, om støvler som ble for små fordi bena var så våte at de hovna opp. Om regnjakker som ble gjennombløte og som ikke tørka før man kom hjem. Fulle av forventninger pakka vi med oss støvler, regntøy og mange varme klær. Men det skulle vise seg at regntøyet fikk ligge tryggt i sekken hele uka, mens badetøyet og shortsen ble standardantrekket.

Vi så opp til de store. De som hadde burgunder skjerf. Drømmen var å bli en sånn, en ranger. Årene gikk, og gjennom turer, leirer og reiser nærmet jeg meg. Jeg fikk skjerfet, ansvaret og alt var enda mer moro enn jeg kunne ha drømt om.

I lofoten måtte vi bi trangt i stabsteltet. Trangt, men desto koseligere. Vi sov i haug. Var unge, sterke og lykkelige. Jeg sto på scenen, innså fort at akkurat det nok ikke var jobben for meg. Neste gang jeg var i staben arrangerte jeg ungdomskro, ungdomstur og andre aktiviteter. Alt var suksess, og jeg innså at jeg nok aldri kom til å kunne slutte med dette.

Tilbake i Trondheim fikk jeg et menighetsblad i posten - med en annonse for den lokale speidergruppa. Nervøs tok jeg mot til meg og ringte til lederen som sto som kontakt; "Hei, jeg heter Heidi. Lurte på om dere trenger en ny leder?"

Nå har jeg vært snart fem år som leder i gruppa her. Vi har vært på leir, sunget leirsanger til vi mista stemmen. Jeg har gått meg vill, sovet alene ute under ei gran med klær som var våte fra innerst til ytterst.

Og hele tiden har jeg fått sjansen til å bli kjent med flotte ungdommer som viser meg at livet er så mye, mye mer enn dragvollbobla jeg vanligvis ferdes i. Når vi så i natt lå under en presenning og hørte på regnet, og humoren gikk på å lage vitser om høyden til ledern, og de eldste lå i en haug i hjørnet, tenkte jeg tilbake på disse 18 årene. Og det er ingen tvil om at disse 18 årene med speidern, med turer, leirer, venner, gutter, regn og sol - har vært mer enn en hobby.

Hu vant!

Fikk akkurat en sms fra sparesset som er på fest med samen. Samen vant visst premie for beste kostyme - og syersken som sitter hjemme i sofaen føler seg ganske stolt.

(ja, tenk om jeg kunne å snu rundt på bildene - men siden jeg ikke kan det, får du ta jobben med å vende på hodet ditt - eller rett og slett løfte laptopen litt, så du får se de to flotte jentene i rett vinkel).
I går var Syersken Speider - og laget seg en blomsterkrans av løvetann, eller tulipaner som hun helst liker å kalle det. (Biolog, sa du? neppe!)

speidi

I det siste

ha eg klaga og suttra, vært lei og sliten, sett på det som jobb meir enn hobby.

I dag

holdt vi på i fire tima,

surra vi,

spist vi pølsa,

og is.

Og på søndag

vinn vi premien for fineste innslag i borgertoget.

(mens eg møst stemmen fordi eg rop som en gal:"DET VAR VANNET OVER MÅTE, VI HAR INGEN REDNINGSFLÅTE, HU-HEI, VILLE DYR, ROSA ELEFANTER PÅ SYKKELTUR, OLGA-OLGA, OH, MARIEKJEKS I SEKKEN MIN, ME PÅ TUR, ALDRI SUR, FISKEBOLLA NAM!")

Så da kanskje det ikke e så ille likevel.

(note to self: husk på de fine tingan når det bi slitsomt...)

Speiderledern ha vært på tur

- i steikannes sol

- med V-cupløp like rundt hjørnet fra hytta. Sport bi nesten interressant når det e live.

- med speidera som godtok forbud mot mobiltelefon og innsamling av godteri uten å klag

- med et nytt og værre forhold te sangen "Halleluja" (den e liksom ikke like fin etter at en uerfaren gitarist ha brukt den som øvelsessang gjennom ei heil helg).

- med ganske mange nye muskla i skuldra og arma etter at eg mått kryp ut vinduet for å måk vekk takraset som plutselig dekkt heile døra.

- med et nytt adoptert fjortisuttrykk i språket: "Det lukte balle" (og, ja, eg ha allerede brukt det.. huff, at fjortisspråket ska va så smittsomt)

- i lamme speidera som e både kul, tøff, søt, snill, morsom, modig, viljesterk, fantastisk, flink og sporty. Som drar seg opp fra snøen når dæm ha gådd på trynet enda en gang, sjøl om tåran sprut og alt dæm vil e å legg seg ned å skrik. Som hjelp kverandre sånn at alle skjønn forskjellen på øst og vest på kartet, og som gladelig går en timeslang skitur ekstra for å finn den siste o-posten. Som går fra å vær stille, sjenert og ganske forknytt tell å skravvel og lek lamme de andre speideran, og som går fra å vær nesten redd lederan tell å smil å se stolt ut når du gir dæm en ny arbeidsoppgave.

Og ikke minst: med speidera som e flink te å sei at dæm sett pris på lederan sine:)

drøm

I natt drømt eg at eg sku møt ei skikkelig gammel speiderdama. Ho va sånn satt i rullestol og sovna av innimellom-gammel. Sånn bare et spørsmål om tid-gammel.

Eg va jo naturlig nok nervøs, villa jo imponer den gamle dama å vis ho at dagens speidera og va brukbare folk. Så eg tok på meg speiderskjorta og reist for å møt ho.

Men når eg kom dit, nekta ho å prat med meg så lenge eg hadd ei så stygg speiderskjorta, så ho villa ta meg med på shopping. Ho va opprørt over at eg hadd åpen de to øverste knappan, og over at skjorta ikke va kvit eller rosa.

Så ho tving meg te å kjøp ei gjennomsiktig rosa blondeskjorta med store rysja overalt, som ho meint eg sku bruk tell speiderskjorta. Det viktigste va bare at eg lukka den øverste knappen - for eg kunn jo aldri vit når eg kom te å møt dronninga....

en speider på bytur

no tenkt eg egentlig å blogg om nå som skjedd i går. om at eg hjalp ei gammel dama over veien. og etterpå holdt opp døra te ei på en anna butikk. da eg laga blogginnlegget inni hodet mitt i går, va det en morsom historie med en ironisk tvist på grunn av at eg e speider, og speidera "gjør jo ikke anna enn å hjelp gamle dame over veien".

når eg bynnt å skriv på det blogginnlegget vart det bare dumt. og veldig, veldig sjølskrytannes. så eg dropp det.

eg kan heller innrøm en av mine litt mindre gode side (eg trur nemlig dårlige egenskapa skap bedre underholdning enn gode)

på vei inn te lesesalen i dag messa det i hodet mitt: "eg håp ikke anette og åshild e der, eg håp ikke anette og åshild e der"

(som forklaring kan det nevnes at det va fordi eg ikke har nå fast plass, og hvis en av dæm e borte - så kan eg ta de plassan dæm bruk)

ellers lev eg og håvard overaskende godt uten TV og internett. Vi skrur ikea-møbla som om vi va betalt for det, og leiligheta bi stadig et bedre sted å vær.