Studentbyen Trondheim

ENDELIG er sommerdvalen over, folk begynner å komme tilbake til byen og gatene fylles med liv igjen. Jeg elsker det!

På bussen til Dragvoll hender det at jeg må dele sete med noen. Det måtte jeg IKKE i juli, for å si det sånn.... (og nå går det faktisk mer enn én buss i timen, pur lykke!)

Gata på Dragvoll oversvømmes av stakkars forvirra, grusomt unge, nye studenter. De har korte shorts, t-skjorter fra folkehøgskolen og superstyla hår. De bærer på bunker med pensumlister, informasjonsfoldere, navnelister og har hjertet i halsen mens de prøver å finne sin plass i kaoset. Noen kjøper pensum og gleder seg til å komme i gang med noe voksent og spennende. Noen planlegger fadderfesting og fortsettelse av russetida. Noen flyter med strømmen og prøver å forsvinne, mens andre gjør alt for å være like synlige som de var på gymnaset.

Fra leilighetene på Møllenberg syder glade sommerlåter til langt på natt som om fest på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag OG lørdag var den mest naturlige ting i verden. I spissen på hver fest står et par med matchende t-skjorter. "Fadder", står det, og de prøver desperat å virke verdensvante, erfarne og voksne. Selv om de bare har bodd et lite år i Trondheim og innerst inne vet at det fortsatt er mye som gjenstår før de finner ut hva de egentlig driver med her.

Og selvsagt skinner sola. Immatrikuleringsuka og finvær er rett og slett en uslåelig tradisjon i verdens beste by!

My life on a T-shirt

Jeg er hjemme i nord igjen, og i klesskapet mitt her ligger noen gamle t-skjorter som har for mye sentimental verdi til at de kan kastes selv om de er velbrukte, slitte og eldgamle.. 

 For 10 år siden var jeg som nevnt russ.... Da løp jeg rundt i denne lille saken og syntes jeg var umåtelig kul.

 Eller jeg byttet ut mainstream-Borghild med politiker-Borghild og laget mine egne t-skjorter. Mot nazisme, EU og krig, for feminisme, sosialisme og fred. Fröken Svår - tror jeg hadde sett den teksten på ei t-skjorte i en film eller noe, og ikke skjønt at det sansynligvis var navnet på et eller annet punkeband. Jeg ville bare være henne: Frøken Vanskelig. En hedersbetegnelse. (fortsatt!)

Og så var det speider-Borghild, da. Sammen med de beste speidervennene hadde vi gruppa: Rambo. Opptakskravet var å spise ei hel skål popcorn mens man så en Rambo-film og konstant gaula (ropte) RAMBO - RAMBO - RAMBO

Vi fikk trykket egne t-skjorter. Tekst: Rambo Rangeran (ja, orddeling, I am ashamed!) No man, no law, no war can stop Him.

Den eldste t-skjorta mi er fra min første speiderleir. Landsleir Solør -94.

Den passer enda, og med tanke på at et av de sterkeste minnene fra denne leiren er hvordan jeg krangla med dama i kiosken fordi jeg gjerne ville kjøpe den enda større, og hun nekta meg fordi jeg var så lita, så er kanskje ikke det så rart. Den er størrelse S, og virkelig beviset på at størrelsene har forandret seg fra 90-tallet til nå.

Kjære Norli Solsiden

Jeg regner med dere vet hvor heldige dere er. Hvor stor inntjening dere hadde i forbindelse med min nylig gjennomførte bursdag. Med ett unntakk viste det seg nemlig at alle gavene jeg mottok hadde det samme karakteristiske turkise (forøvrig veldig fine og resirkulerbare) gavepapiret fra dere.

Jeg setter stor pris på at dere tilbyr disse nydelige produktene i min absolutte nærhet, og spesielt verdsetter jeg at dere har Cielo som nabo, det er en svært god plassering!

Med det samme vil jeg hilse til alle vennene mine, takk for alle hilsener, bøker, fine froskekort (for ikke å snakke om fiskekakekort), globuser og sjokolader, men mest av alt for at dere feiret dagen sammen med meg - og at dere er vennene mine alle de andre dagene i året også. Bursdagen hadde vært utrolig kjedelig uten noen å omgås alle hverdagene...

Neste bursdag leder meg inn i de fryktede tredveårene, og jeg skal ikke begynne å grue meg til det (ennå).

Med vennlig hilsen, den unge lesehesten

det eksotiske grannlandet

Husker dere barndommens handleturer til Sverige? Enten det var kjøtt- og tobakksturer med familien, eller korpsturer/fotballturer/klasseturer - det var noe eget med å komme til Utlandet. Til Sverige. Til Konsum.

På Konsum hadde de så mye spennende. Smågodt, selvfølgelig. I alle farger, grønn, gul, rød, til og med BLÅTT godteri - og så billig som det var! Her var det bare å forsyne seg grådig! Pringles - potetgullet som kom i boks i stedet for pose. Polarbrød - brødet som smakte så godt med Nugatti på (eller, enda bedre, med falukorven som selvsagt også ble innkjøpt på utenlandsreisen).

For ikke å glemme Kex. Denne vidunderlige sjokoladen. Helt perfekt mengde kjeks dekket med sjokolade som smelter, i hånda eller på tunga.

Nå kan jeg kjøpe blått godteri, Pringles, Polarbrød og Falukorv på Rema 1000 - og Kex skal jeg ikke lenger enn til IKEA eller JULA for å få tak i. Midt i min egen by. Hva er da igjen av det eksotiske? Hva har de som ikke vi har? Jeg savner det eksotiske Sverige!

(men jeg har enda til gode å finne den herlige blå brusen "Blå Hallon" som vi drakk litervis av på korpsturen til Lycksele på Rema 1000 - elle rnåtidens Konsum, for den saks skyld...)

Ferien er over!

Ferien min er i dette øyeblikket over. Jeg strekker den i det lengste ved å ikke legge meg tidlig, slik jeg hadde planlagt.

Årets ferie bør huskes for dette, og litt til:

- Å lese en meny på nederlandsk kan fortsatt få det til å krible i magen

- By-til-by-ferie i perfekt klima og med perfekt reisefølge

- Laaaaaaaange, perfekte kafèdager med gode Trondheimsvenner

- Tv-seriemaraton med Six feet under på dvd.

- Forandringer og triste avskjeder... Stine og Anette: Det er bare "på gjensyn", men jeg kommer til å savne at dere finnes i verdens beste by!

Den siste, lille reisebloggen fra ferien:

For 8 år siden reiste jeg til Brussel på studietur med folkehøgskolen min, og årets ferie ga mange flashbacks dit. Jeg måtta tilbake til noen steder, husket brått at jeg hadde vært noen steder og ble minnet om klassekameratene jeg var på studietur sammen med. Ikke minst ble jeg sjokkert og litt skremt over tiden... det er 8 år siden jeg var folkehøgskoleelev. 8 år siden jeg opplevde verden utenfor hjembyen, 8 år siden jeg innså at jeg er en sånn som ikke skal tilbake, en sånn som må ha noe annet, noe mer.

Den publiserte forfatteren

Jeg har nevnt i et mimreinnlegg en gang at jeg ble publisert forfatter da jeg var 8 år.

På barneskolen min leste vi mye Kari Vinje - det er lettere religiøs barnelitteratur, innenfor kriminalsjangeren (så vidt jeg kan huske), og ved et tilfelle arrangerte Luther forlag (ja, det sier vel alt...?) en konkurranse der de ville at vi, leserne, skulle skrive hvordan den neste boka i serien skulle være. Jeg synes å huske at hele klassen min deltok - men jeg vant altså :)

Alle de andre vinnerne som publiseres i slutten av boka - Den lille spionen - har skrevet fortsettelsen som en historie, mens jeg velger en litt annen tilnærming:

" Jeg håper Sofie er med i den nye boken din. Oliver må ikke slutte å spionere på Sebastian Kåk, for da blir det ikke spennende lenger. Og Sebastian må ikke slutte å stjele. Hansen skal ikke gjøre hevn, for da blir det så skummelt at jeg ikke tør å se. Husk å finne på flere mennesker i neste bok, og et nytt nav på boken du lager neste gang. Lag flere enn en bok! Lag helst en million bøker før du blir så gammel at du dør, for da får vi ikke flere bøker å lee, for vi elsker å lese bøker du har skrevet. Vi har gledet oss til vi ble ferdige med boken, for da fikk vi lese neste bok. Men så var det ikke flere bøker igjen til oss og alle andre mennesker i landet vårt.

Kari Vinje, lag flere bøker. Gjør det!"

På det nåværende tidspunkt vet jeg ingenting om hvem Sofie, Oliver, Sebastian Kåk og Hansen er, men jeg kan kommentere den utstrakte bruken av "for" og setninger som starter med "men" eller "og".

Avslutninga minner meg skremmende mye om hvordan jeg kommenterer bøker jeg liker godt på bokbloggen... For eksempel denne, denne eller denne.

Studentklær

Dagens outfit på Dragvoll,





ei ung jente med denne teksten på t-skjorta si:


< "I'm a prostitute robot from the future"


Så fint for deg, da....

Alderen tar innpå

Jeg liker pensjonist-ting, det er ingen hemmelighet.

Men hvor mange pensjis-poeng får jeg for å trenge progressive briller i en alder av 26 år?

Optikeren prøvde å roe meg ned med å si at jeg trengte det av andre grunner enn de som har passert førti - men, likevel...

Dagens rapport:

Innkjøp av balkongflagg.

Voksenpoeng: 1.000.000.!

Stryking av bunadskjorte.

Voksenpoeng: 1.000.000

Desperat telefon til Mamma midt i strykinga.

Voksenpoeng: -2.000.000

Sum: 0.

(fortsatt et barn)

grensa for å vær ung...

går tydeligvis ved 25:

Person X: "Du er jo veldig ung"

Meg: "hmm.. joda, er vel ganske ung"

Person X: (spør mange andre spørsmål)

Meg: (svarer på mange andre spørsmål)

Person X: (blar gjennom bunken med vitnemål)

Meg: (Svetter og tenker på hva de skal spørre om derfra)

Person X: "Du har jo nettopp hatt bursdag! Da er du ikke så ung likevel!"

Meg: Går grensa ved 25?

Vi: (latter)

12 intervju til 8 stillinge.. gode odds?

Fra barnemunn

Eg tenkt på, da eg blogga forrige innlegg, at etter et sånnt innlegg bi det vanskelig å kom med nå positivt. Takk for all støtte allesammen, ska bare klargjør at eg sjøl har det bra, sånn bortsett fra at det aldri e artig å vit at andre har det vondt... Alt bi liksom litt feil. men derfor bare hopp eg i det, å blogg to morsomme sitata:

Begge sagt tell min veileder L (Lærer),en ikke særlig gammel mann..

Sitat 1:

L: "når tror du jeg er født?"

E (elev): "1916"

Sitat 2:

B (barnet, 4 år til L (lærer) i rollen som P (pappa): "du e ei gammel kjærring pappa, du får ikke bursdagsinvitasjon."

Ellers ha eg aldri vært så stolt som i kveld, da han Håvard holdt tale tell den nydoktorerte kompisen, og hørtes ut som han aldri ha gjort anna enn å hold tale. skjulte talenta - så fantastisk sjarmerende!

når jeg blir 60...

kollega 1, snart ekte pensjis: "når man bi over 60 treng man itj så mytji mat lenger, man bi så fort mett"

kollega 2, ung ferievikar og student: "eg gled meg"

(og eg vurder å slett innlegget om mitt liv uten sukker - for no e d lenge sia eg holdt det målet særlig godt...)

(beklager hvis eg går ei viss blondina i næringa med å blogg om mat og spising... ska snart blogg om viktigere ting)

18 till I die?

18 till I die - gonna be 18 till I die

it sure feels good to be alive

someday I'll be 18 goin' on 55! - 18 till I die

Bryan Adams runger gjennom høyttalerne, jeg danser og digger musikken. Tenker at jeg er enig, SÅNN er det - jeg SKAL være 18 til jeg dør!

Plutselig ser jeg ironien...

Fredagskveld - joggebukse - vasking av kjøkkenskap- og en avdanka 90-tallartist på CD-spilleren...

Kanskje nærmere 55 allerede?

RUMPE

det e en ting som ha frustrert meg veldig i det siste:

antallet rumpe som dukk opp foran øyan mine.

jenten går med så korte skjørt at det strengt tatt ikke e en topp en gang, så heile rumpa kjæm fram under den tynne kvite tightsen og trøkk seg fram foran meg mens eg sett helt uskyldig på bussen.

guttan som har buksa NEFFØR rumpa sånn at så snart dæm rør seg så dukk det opp ei heil rumpa... og ikke har dæm svarte boksera heller, neida... det går i utvaska gråkvite boksera som ikke overlat så veldig mye te fantasien. (Og i den her sammenhengen sku eg helst ha fått lov å bruk fantasien min - rumpen ser oftest bedre ut i min fantasi enn det som bi trøkkt oppi trynet mitt av saggeguttan...)

hørt i prøverommet på HM: (fjortisjenta med alt for kort og alt for trangt skjørt): "ska det værra sånn? hele rumpa mi vises jo i splitten.... æ tar det æ..."

firmaleder eller bestemor?

Les i under dusken om navn, og finn meg sjøl nevnt i det her sitatet: "En firmaleder vil i praksis hete et av de navnene som er vanligst for aldersgruppen 30-70 år. For eksempel Kjell, Kristian, Anne, Bente og Heidi."

overlykkelig over å vær en firmaleder les eg ivrig videre tell eg kjæm tell det her sitatet: "Å kalle barn opp etter besteforeldre er lite vanlig nå. Besteforeldre i dag heter gjerne Heidi, Hilde, Kari, Kjell og Bjørn."

Så: ka e eg? en firmaleder eller ei bestemor??

(Heidi Borghild peik vel kanskje ganske tydelig i den eine retninga....)