Det er sommer, det er fri, hva gjør vi da?

Speiderlivet, åh, speiderlivet....

Noen av leirlivets gleder:
- hun som sa: "Du er hun ledern med den kule leirbålskappa, jeg husker deg fra leiren i 2007!", da hun møtte meg.
- virkelig kjenne gleden over rennende vann og en lunken dusj
- se igjen gamle venner, få nye venner og alltid kjenne på fellesskapet
- få latterkrampe fordi man har sovet alt for lite
- bli beordret til sengs etter våkenatt med forberedelser av neste dag
- noen som serverer ostesmørbrød til lunsj når du selv har vært for stressa til å huske å lage matpakke
- alle ja-menneskene som stiller opp, gjør det de blir bedt om, og en hel masse mer
- lyden av speidere som småsnakker i naboteltet, lyse smil og hilsener i sola utenfor og tannpuss fra en kopp mens stillheten senker seg
-komplimenter, ros og skryt - og nesten ingen klager, selv i kaos og forvirring
- venner som er 3, venner som er 20, venner som er 40 og venner som er 60 - fellesskap, vennskap og godhet


Jeg sa en gang at dette skulle bli min siste speidergjerning... 


men jeg visste vel alltid bedre!

En gang speider, alltid speider! 

En liten tur på Rema

Helt tilfeldig så jeg et ungt par diskutere dagens middag på Rema i dag. "Skal vi ha salat til, eller?" "Vet du om vi har mer tomat hjemme?" Smalltalk, koseprat, dagligliv.

Og da slo det meg, en av disse øyeblikkene av klarhet. Hvor sjukt er det ikke, sånn egentlig? At vi bare kan gå til en butikk - innenfor hundre meters radius fra leiligheta mi har jeg tre av dem - og plukke med oss det vi trenger, det vi har lyst på og det vi blir frista av der og da. Det unge paret var sikkert studenter. Jeg er offentlig ansatt, på et universitet. Vi betales begge av fellesskapet for å slippe å produsere vår egen mat.

Samfunnet har liksom sagt til meg: "Okej, Borghild, du lærer bort norsk til noen utenlandske folk, og som takk får du et tall inn på en konto en gang i måneden. Dette tallet, vi kaller dem penger, kan du bruke til hva du vil - mat, klær, hobbyer, reiser, varme og alt annet som du vil. Dessuten trekker vi en liten del av pengene direkte fra kontoen din til fellesskapets konto. Den bruker vi sammen, til legehjelp til de som er syke, utdanning for alle, og tusenvis av andre små og store ting som trengs."

Det er fortsatt helt sjukt - hvor mange i dag er det som er i nærheten av å faktisk skaffe noe av det de trenger selv? Nesten ingen, vi bare går på butikken, betaler med penger og går hjem og koser oss. Samfunn, altså! Herlig!

Kompliment

..som virkelig setter spor, og betyr noe..

"Det som er så bra med deg, Heidi, er at vi kan ha meningsfulle diskusjoner om nesten hva som helst."

For et halvt års tid siden gikk jeg i retning hjem sammen med en venners venn som jeg hadde møtt noen ganger før. Da vi skulle gå hver vår vei, sa han: "Vi har det jo alltid hyggelig når vi møtes - vi burde møtes flere ganger"

Og så var vi venner. Han kom i bursdagen min, jeg hjalp han med å male i den nye leiligheta og i dag la vi ned blomster utenfor Folkets hus - før vi satt lenge på kafe og diskuterte og han atter en gang sa det han tenkte rett ut - og ga meg et fint kompliment.

Hva kan du lære av dette? Fortell folk hvorfor du liker å være med dem, våg å ta initiativ til å se folk igjen - det betyr ikke at du sjekker dem opp.

Make new friends, but keep the old ones.

En gammel venn

Jeg har begynt med noe helt sinnsykt. Jeg går til og fra jobb. * Galskapen skyldes primært en enda større galskap: jeg og en (eller kanskje to?) kollega(er) skal delta på denne tremilsturen om en måned. Og let's face it, jeg er IKKE i form til tre mil akkurat nå, men en måned er et hav av tid og med mengdetrening kan det meste gå (for ikke å snakke om positiv psykologi, gode turkamerater og garantert minst én sjokolade i sekken..)

En positiv bieffekt av å gå den samme ruta cirka til samme tid hver dag, er at man møter andre som gjør det samme på veien. Noen begynner man å smile litt gjenkjennende til, noen lager man seg historier om i hodet, og noen bare glir forbi.

I dag gikk jeg litt senere enn vanlig, og var halvveis samtidig som det nærmet seg skolestart på ei ungdomsskole på veien, og traff da på en hel flokk med kjente fjes. Elevene jeg hadde i sjette klasse da jeg var i praksis, har nå blitt store og går på ungdomsskolen. De kjenner ikke igjen meg, men jeg ser han lille - han som ikke var så skoleflink, og som gikk litt for seg selv. Han går alene til ungdomsskolen også. Hjertet mitt blør litt, og jeg håper at livet kan snu for han også. Og jeg ser en gammel venn. Han går med kompisene, ser glad ut og jeg tror at han har det bra....

Gamle venner er ikke det verste man har, selv om de neppe husker deg. Jeg smilte lenge etter at han hadde passert.

*For de som ikke er kjent i lokalgeografien kan jeg legge til at google maps påstår det er ca 5,8 km, og at det er rett opp, bare bakker. Jeg er mer enn litt stolt. Foreløpig er målet å overleve fram til tremilsturen, så får vi se hva som skjer i juni....

gjennom 18 år

Helt fra jeg første gang var i bomberommet på skola hjemme. Der hang det spennende ting på veggene, bilder, flagg og knutetavler. Tenk om jeg en gang kunne klare å lage så fine ting? Til den første turen, hyttetur med meisene. Jeg husker de andre var så redde for spøkelsene, mens jeg bare tøffa meg og sov hele natta oppe på det mørke soverommet.

Så kom sommeren det året vi var ferdige med 4.klasse. Vi var gamle nok, og det var år for LANDSLEIR! Vi hadde hørt mange historier om hvordan det var på leir, om støvler som ble for små fordi bena var så våte at de hovna opp. Om regnjakker som ble gjennombløte og som ikke tørka før man kom hjem. Fulle av forventninger pakka vi med oss støvler, regntøy og mange varme klær. Men det skulle vise seg at regntøyet fikk ligge tryggt i sekken hele uka, mens badetøyet og shortsen ble standardantrekket.

Vi så opp til de store. De som hadde burgunder skjerf. Drømmen var å bli en sånn, en ranger. Årene gikk, og gjennom turer, leirer og reiser nærmet jeg meg. Jeg fikk skjerfet, ansvaret og alt var enda mer moro enn jeg kunne ha drømt om.

I lofoten måtte vi bi trangt i stabsteltet. Trangt, men desto koseligere. Vi sov i haug. Var unge, sterke og lykkelige. Jeg sto på scenen, innså fort at akkurat det nok ikke var jobben for meg. Neste gang jeg var i staben arrangerte jeg ungdomskro, ungdomstur og andre aktiviteter. Alt var suksess, og jeg innså at jeg nok aldri kom til å kunne slutte med dette.

Tilbake i Trondheim fikk jeg et menighetsblad i posten - med en annonse for den lokale speidergruppa. Nervøs tok jeg mot til meg og ringte til lederen som sto som kontakt; "Hei, jeg heter Heidi. Lurte på om dere trenger en ny leder?"

Nå har jeg vært snart fem år som leder i gruppa her. Vi har vært på leir, sunget leirsanger til vi mista stemmen. Jeg har gått meg vill, sovet alene ute under ei gran med klær som var våte fra innerst til ytterst.

Og hele tiden har jeg fått sjansen til å bli kjent med flotte ungdommer som viser meg at livet er så mye, mye mer enn dragvollbobla jeg vanligvis ferdes i. Når vi så i natt lå under en presenning og hørte på regnet, og humoren gikk på å lage vitser om høyden til ledern, og de eldste lå i en haug i hjørnet, tenkte jeg tilbake på disse 18 årene. Og det er ingen tvil om at disse 18 årene med speidern, med turer, leirer, venner, gutter, regn og sol - har vært mer enn en hobby.

lærerlivet

To jenter som sier Please og Thank You litt oftere enn min nordnorske oppdragelse klarer å se på som normalt, kom fra Skottland for å studere litt i Trondheim.

De deltok på norskkurs, og hadde en lærer som ikke helt visste om hun ville være lærer.

Så kom siste gang. De snakka norsk, spurte "Hva bruker du å spise til frokost?", og fikk desperate øyne når læreren svarte: "Brød med ost", men klarte etter litt fikling å finne oversettelse: "Bread and cheese, okey, thank you"

We hava a gift for you. You have to read the card, we wanna know if it's right!

"Kjære H. Tusen takk for all hjelpen. Vi har hatt det utrolig morsomt sammen med i løpet av denne korte perioden og synes du er utrolig snill. Ønsker deg lykke til fremover. Klem fra K og F."

(Læreren er imponert over norskkunnskapene til jentene sine)
Og minnene deres fra kurset: "Jeg har så vondt i ryggen! Håper det ikke er smittsomt!" ,

"Smil er smittsomt!", Skotten sier, gjør det billeg", "Jeg snakker ikke mye norsk. Kan du snakker engelsk?"

Og nederst: et bonusbilde. Beviset på at Å. kan flette hodebunnsflette (eller hva du velger å kalle den). L. er modell.

speidi

I det siste

ha eg klaga og suttra, vært lei og sliten, sett på det som jobb meir enn hobby.

I dag

holdt vi på i fire tima,

surra vi,

spist vi pølsa,

og is.

Og på søndag

vinn vi premien for fineste innslag i borgertoget.

(mens eg møst stemmen fordi eg rop som en gal:"DET VAR VANNET OVER MÅTE, VI HAR INGEN REDNINGSFLÅTE, HU-HEI, VILLE DYR, ROSA ELEFANTER PÅ SYKKELTUR, OLGA-OLGA, OH, MARIEKJEKS I SEKKEN MIN, ME PÅ TUR, ALDRI SUR, FISKEBOLLA NAM!")

Så da kanskje det ikke e så ille likevel.

(note to self: husk på de fine tingan når det bi slitsomt...)

Uteskole

At eg ha blogga litt for mye om PPU det siste året, kan det ikke vær nån tvil om. (la dåkk merke tell at der fikk eg det tell å høres ut som om eg ha blogga i meir enn et år? smart!)

 

Og det e heller ikke nå hemmelighet at en litt for stor del av de her innleggan ha hatt et noenlunde negativt tilsnitt. For det ha vært et kjipt

 år. Utrulig kjipt, på mange måta. Men.. så va det det med å se ting litt i perspektiv. Og når sola skinn og det står uteskole på programmet, da e det ikke så ille å vær lærerstudent likevel... 

For nesten første gang det her året virkelig gled eg meg te en skoledag:) Det ska bi stas å se elevan fra i høst igjen, og det ska bi stas

 å prøv ut et uteopplegg eg har stor tru på. Og ikke minst ska det bi stas med grillings te lunsj! 

(og mest stas av alt bi det selvsagt å få bruk den nye, fine speiderlederfløyta mi tell å blås høgt og mye i!) 

På Olaheimen

Gikk jeg i barndommen, tok fram akebrettet og sprang opp og ned bakken fra hytta til vannet. For hver aketur gikk akebrettet litt lengre ut over isen. Da jeg skulle teste ut å ake med hodet først kom det noen hyl, men det gikk overraskende nok bra hver gang. Jeg løp over vika for å ake der det er enda brattere, fram og tilbake over isen, med akebrettet på slep.

Men så måtte jeg innse det: Jeg er ikke fem år lengre. Kondisen har blitt kraftig svekket de siste 20 årene, og det er rett og slett blitt litt slitsomt med aking. Så jeg måtte gi meg over, sette meg med de voksne, og ta fatt på den voksneste og kjedeligste av alle påskeaktiviteter: isfiske.

Men den positive siden av å være "voksen", er at man får ta del i en litt mindre kjedelig påskeaktivitet: likørdrikking.

Speiderledern ha vært på tur

- i steikannes sol

- med V-cupløp like rundt hjørnet fra hytta. Sport bi nesten interressant når det e live.

- med speidera som godtok forbud mot mobiltelefon og innsamling av godteri uten å klag

- med et nytt og værre forhold te sangen "Halleluja" (den e liksom ikke like fin etter at en uerfaren gitarist ha brukt den som øvelsessang gjennom ei heil helg).

- med ganske mange nye muskla i skuldra og arma etter at eg mått kryp ut vinduet for å måk vekk takraset som plutselig dekkt heile døra.

- med et nytt adoptert fjortisuttrykk i språket: "Det lukte balle" (og, ja, eg ha allerede brukt det.. huff, at fjortisspråket ska va så smittsomt)

- i lamme speidera som e både kul, tøff, søt, snill, morsom, modig, viljesterk, fantastisk, flink og sporty. Som drar seg opp fra snøen når dæm ha gådd på trynet enda en gang, sjøl om tåran sprut og alt dæm vil e å legg seg ned å skrik. Som hjelp kverandre sånn at alle skjønn forskjellen på øst og vest på kartet, og som gladelig går en timeslang skitur ekstra for å finn den siste o-posten. Som går fra å vær stille, sjenert og ganske forknytt tell å skravvel og lek lamme de andre speideran, og som går fra å vær nesten redd lederan tell å smil å se stolt ut når du gir dæm en ny arbeidsoppgave.

Og ikke minst: med speidera som e flink te å sei at dæm sett pris på lederan sine:)