Og da slo det meg, en av disse øyeblikkene av klarhet. Hvor sjukt er det ikke, sånn egentlig? At vi bare kan gå til en butikk - innenfor hundre meters radius fra leiligheta mi har jeg tre av dem - og plukke med oss det vi trenger, det vi har lyst på og det vi blir frista av der og da. Det unge paret var sikkert studenter. Jeg er offentlig ansatt, på et universitet. Vi betales begge av fellesskapet for å slippe å produsere vår egen mat.
Samfunnet har liksom sagt til meg: "Okej, Borghild, du lærer bort norsk til noen utenlandske folk, og som takk får du et tall inn på en konto en gang i måneden. Dette tallet, vi kaller dem penger, kan du bruke til hva du vil - mat, klær, hobbyer, reiser, varme og alt annet som du vil. Dessuten trekker vi en liten del av pengene direkte fra kontoen din til fellesskapets konto. Den bruker vi sammen, til legehjelp til de som er syke, utdanning for alle, og tusenvis av andre små og store ting som trengs."
Det er fortsatt helt sjukt - hvor mange i dag er det som er i nærheten av å faktisk skaffe noe av det de trenger selv? Nesten ingen, vi bare går på butikken, betaler med penger og går hjem og koser oss. Samfunn, altså! Herlig!
1 kommentar:
Og blogginga di, altså! Herlig!:)
Legg inn en kommentar