Timen etter storefri (eller midttime som det heit i den moderne verden). klassen skal ha norsk. ingen eleva møt opp og den forvirrede praksisstudenten (DFP) står foran tavla å funder på ka ho ska gjør. tre gutta kommer endelig inn. Gutt 1 og gutt 2 sitter sammen på bakerste benk.
DFP: Kan dåkk ta opp norskbøkern? Vi treng både leseboka og oppgaveboka i dag.
Gutt 1: Men vi er venner!
DFP: (Enda meir forvirra enn tidliger) Ja, du og gutt 2 er venner, det er bra. (sagt med min mest overpositive lærerstemme)
Gutt 1: jaja, men VI er venner. (ser og peker på DFP)
DFP: (når nye høyder av forvirrethet) ehh... (HVA SVARER JEG NÅ; HVA SVARER JEG NÅ???) Joda.. vi er venner, det er bra det! (og her når forvirringen taket og DFP viser det allment kjente "KULE" tegnet; Tommelen opp!)
2 kommentarer:
I stedet for å vise se&hør-tommelen kunne du begynt å synge "For du e værdens beste ja, det e itj nå tvil. Og når æ tænke på dæ, så kjæm det fort et smil. For når vi er sammen ja, da har vi det bra. For vi e værdens beste beste bestevenna"
Så koselig:) Når jeg ber elevene mine ta opp bøkene er svaret som oftest "Den tok jeg ikke med, for den er så tung"...
Legg inn en kommentar