Å være pen, svarte hun.
Takk og lov for at jeg ikke er fjorten lengre, tenkte jeg.
Men kanskje slutter det ikke å være viktigst å være pen når man passerer en viss alder? Kanskje er det mer personlighet og grad av penhet i utgangspunktet som avgjør. Dette er mitt manifest mot penhet - jeg er GLAD for at jeg ikke er "pen"! Nå tror du kanskje at dette skal være et sutreinnlegg av typen: "ååå, jeg er så stygg, ingen liker meg, åååå.. si at jeg er peeeeeeen.." men da tar du feil - jeg vil ikke sutre, og dette har ingenting med mangel på selvtillit å gjøre. Jeg vil rett og slett si noe om denne penheten. Jeg er glad for at jeg kan være kjapp på badet når jeg vil det. Men også glad for at jeg kan bruke timesvis når jeg vil det. Jeg er glad for at jeg ikke er så "pen" at jeg ikke tør vise meg offentlig uten sminkemaska på. Jeg tror rett og slett at det er lettere å leve med at man er normal, enn å leve med at man må leve opp til det pene utseendet sitt.
Mest av alt er jeg glad for å få høre: Kompisene mine er misunnelig for at jeg har så kul dame. Dama til X er jo pen, men ikke like kul og sosial som deg.
Jeg vil mye heller være den kule dama enn den pene!
(og.. aller helst vil jeg leve...)
1 kommentar:
Jeg skjønner ufattelig godt hva du mener. Det er ikke barebare å være pen heller tror jeg, å må alltid passe på hvordan man ser ut, og bruke masse tid på akkurat det.
Det jeg synes er moro er at alle går fra å snakke om hvor pene folk må være når man leter etter kjæreste, men så ender man heller opp med den man kommer godt overens med, i tillegg til at man liker utseendet dems :)
Kule og søøte Heidi :D
Legg inn en kommentar