lærerlivet

To jenter som sier Please og Thank You litt oftere enn min nordnorske oppdragelse klarer å se på som normalt, kom fra Skottland for å studere litt i Trondheim.

De deltok på norskkurs, og hadde en lærer som ikke helt visste om hun ville være lærer.

Så kom siste gang. De snakka norsk, spurte "Hva bruker du å spise til frokost?", og fikk desperate øyne når læreren svarte: "Brød med ost", men klarte etter litt fikling å finne oversettelse: "Bread and cheese, okey, thank you"

We hava a gift for you. You have to read the card, we wanna know if it's right!

"Kjære H. Tusen takk for all hjelpen. Vi har hatt det utrolig morsomt sammen med i løpet av denne korte perioden og synes du er utrolig snill. Ønsker deg lykke til fremover. Klem fra K og F."

(Læreren er imponert over norskkunnskapene til jentene sine)
Og minnene deres fra kurset: "Jeg har så vondt i ryggen! Håper det ikke er smittsomt!" ,

"Smil er smittsomt!", Skotten sier, gjør det billeg", "Jeg snakker ikke mye norsk. Kan du snakker engelsk?"

Og nederst: et bonusbilde. Beviset på at Å. kan flette hodebunnsflette (eller hva du velger å kalle den). L. er modell.