gjennom 18 år

Helt fra jeg første gang var i bomberommet på skola hjemme. Der hang det spennende ting på veggene, bilder, flagg og knutetavler. Tenk om jeg en gang kunne klare å lage så fine ting? Til den første turen, hyttetur med meisene. Jeg husker de andre var så redde for spøkelsene, mens jeg bare tøffa meg og sov hele natta oppe på det mørke soverommet.

Så kom sommeren det året vi var ferdige med 4.klasse. Vi var gamle nok, og det var år for LANDSLEIR! Vi hadde hørt mange historier om hvordan det var på leir, om støvler som ble for små fordi bena var så våte at de hovna opp. Om regnjakker som ble gjennombløte og som ikke tørka før man kom hjem. Fulle av forventninger pakka vi med oss støvler, regntøy og mange varme klær. Men det skulle vise seg at regntøyet fikk ligge tryggt i sekken hele uka, mens badetøyet og shortsen ble standardantrekket.

Vi så opp til de store. De som hadde burgunder skjerf. Drømmen var å bli en sånn, en ranger. Årene gikk, og gjennom turer, leirer og reiser nærmet jeg meg. Jeg fikk skjerfet, ansvaret og alt var enda mer moro enn jeg kunne ha drømt om.

I lofoten måtte vi bi trangt i stabsteltet. Trangt, men desto koseligere. Vi sov i haug. Var unge, sterke og lykkelige. Jeg sto på scenen, innså fort at akkurat det nok ikke var jobben for meg. Neste gang jeg var i staben arrangerte jeg ungdomskro, ungdomstur og andre aktiviteter. Alt var suksess, og jeg innså at jeg nok aldri kom til å kunne slutte med dette.

Tilbake i Trondheim fikk jeg et menighetsblad i posten - med en annonse for den lokale speidergruppa. Nervøs tok jeg mot til meg og ringte til lederen som sto som kontakt; "Hei, jeg heter Heidi. Lurte på om dere trenger en ny leder?"

Nå har jeg vært snart fem år som leder i gruppa her. Vi har vært på leir, sunget leirsanger til vi mista stemmen. Jeg har gått meg vill, sovet alene ute under ei gran med klær som var våte fra innerst til ytterst.

Og hele tiden har jeg fått sjansen til å bli kjent med flotte ungdommer som viser meg at livet er så mye, mye mer enn dragvollbobla jeg vanligvis ferdes i. Når vi så i natt lå under en presenning og hørte på regnet, og humoren gikk på å lage vitser om høyden til ledern, og de eldste lå i en haug i hjørnet, tenkte jeg tilbake på disse 18 årene. Og det er ingen tvil om at disse 18 årene med speidern, med turer, leirer, venner, gutter, regn og sol - har vært mer enn en hobby.