Skolestart

I mårra får jeg elever. Ekte elever. Som jeg har ansvaret for at skal lære seg å kommunisere med nordmenn. Jeg er nervøs, det er ikke noen grunn til å prøve å skjule det, men samtidig gleder jeg meg. Veldig. Jeg tenker på alle mine første skoledager, og innser at det er ikke store forskjellen mellom de nervene jeg har nå som lærer, og de nervene jeg har hatt gjennom 20 år som skoleelev og student.

Jeg husker ikke mye av min første første skoledag, annet enn at jeg hadde ny, gul sekk. (ja, jeg ville jo allerede da være annerledes og original, så jeg ville ikke ha rosa som de andre.) Jeg og Mamma tok følge med Ann-Kristin og mora hennes, og gikk den lange veien til barneskola. Klassen besto av de trygge, gode vennene fra Hauknes, og noen nye, ganske skumle fjes fra Åga. Jeg husker jeg syns forferdelig synd i hun jenta som måtte dele pult med en gutt - for en katastrofe!

Om kvelden gråt jeg mine tapre tårer over at vi ikke hadde fått lekser.

Så kom den store dagen når vi skulle ta bussen inn til byen for å gå på ungdomsskola. Vi møttes i god tid på bussholdeplassen, den samme gjengen som hadde holdt sammen fra før skoletida. Vi hadde nye, moderne klær, og var klare for å møte byungdommene og alle de kjekke guttene som fantes der. Det var så viktig å ha kule klær at Ann-Kristin faktisk hadde på seg ei våt bukse - den var nyvaska og er det første skoledag, så er det første skoledag!

Tre år senere var vi klare for gymnaset (ja, selv om det rent teknisk sett ikke hadde det navnet - så gammel er jeg tross alt ikke - så var det det navnet vi brukte). Nå skulle vi splittes - noen skulle gå yrkesfag, og ble borte for oss i dagliglivet. Igjen var det jeg og Ann-Kristin som holdt sammen, vi satt tett på benken i aulaen og håpet på å komme i samme klasse. Men når navnene ble lest opp, kom Ann-Kristin og Cathy sammen, mens stakkars meg måtte gå i en annen klasse med bare rare folk. Fremst i klasserommet satt ungdomsskole-eksen min, den siste jeg noensinne ville se igjen. Vi lata som vi ikke kjente hverandre, det var enklest sånn. Litt lengre bak satt han jeg måtte følge ekstra nøye med når presenterte seg - for å finne ut om han var en macho jente eller en feminin gutt. Og i hjørnet ved vinduet satt hun som jeg var sikker på var den teiteste jenta i VERDEN - men som jeg fortsatt ser på som en av mine beste venner, ti år etterpå.

Så skulle jeg på folkehøgskole - I Sverige! Jeg tok flyet fra Hemavan, landa i Gøteborg en sen kveld og lekte reisevant der jeg bussa fra flyplass til sentrum og ut til Kungälv. På bussen var det en som spurte om jeg skulle på nordiska - og vi tok følge opp mördarbakken til toppen der skolen ligger. Han hjalp meg med den ene kofferten, og viste meg hvor rommet mitt var.

Kvelden før vi skulle immatrikuleres i Trondheim, lå jeg og Ann-Kristin i leiligheta vår med soveromsdørene åpne og småprata med Stian (som lå på madrass på stuegolvet vårt, så vi var sikre på å komme samtidig til NTNU). Vi sørga for å komme på samme faddergruppe - selv om vi ikke skulle studere det samme, og holdt oss tett, tett sammen.

Hadde jeg ikke hatt Anette å lene meg på gjennom den første dagen på PPU - er det ikke sikkert det hadde blitt pedagog av meg, og jeg kjente fortvilelsen over å bli splitta fra det trygge, kjente like sterkt som da jeg kom i den rare klassen på gymnaset.

Og nå, nå skal jeg altså gjøre første skoledag trygg og god for elever, det er jeg som skal være den der selvsikre, flotte læreren som skaper et godt miljø for en gjeng (litt nervøse?) elever.

HJELP!