Og så skreiv jeg det jeg ville si. Med litt for fullstendige setninger, i følge min reisevenn og room-mate og trønderallierte - den andre delen av ekteparet. Ingen stikkord - hele setninger og like omstendelig som når jeg prater!
Men, det har jo aldri vært noen hemmelighet at jeg snakker mer enn gjennomsnittet. Og at jeg mener noe om.. ja, om det meste egentlig. Så når det diskuteres, drøftes og argumenteres. Og jeg bare sitter der og smiler - kanskje nikker eller rister på hodet for å vise min enighet (eller uenighet), da blir det litt frustrerende å være meg. Og når de andre speiderlederne ser at jeg sitter alene i pausene - og de skal være snille og inkluderende og kommer bort for å snakke med meg - da er det ikke så lett å svare...
(og jeg tror det er en italiensk speider som reiser hjem med minne om ei uhøflig jente fra Norge som ikke svarte på det han spurte om...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar