høyt og lavt

På vei til klasserommet ser man litt grå ut i trynet, er sliten og har ei tung veske full av handouts med seg. Man tenker: "Åhh... dette kommer til å bli kriiiiiise, dårlig planlagt, uforståelige forklaringer og kjedelige tema". Man vil helst synke gjennom gulvet.

Så treffer man studentene, smiler et falskt smil og tenker: "MÅJEGVIRKELIGGJØREDETTE"

Etter fem minutter med uttaleøvinger, konversjasjonskunst på høyt nivå og dramatiske miminger av vokabular er falskesmilet erstatta med et stor, ekte og man gliser fra øre til øre.

På vei ut av klasserommet må man konsentrere seg for ikke å lage hull i taket, så høy er man.

Man kvitrer som en fugl når man treffer kollegene sine, ler og forteller søte anekdoter fra undervisninga.

Havna på riktig hylle i livet, sa du?