En gammel venn

Jeg har begynt med noe helt sinnsykt. Jeg går til og fra jobb. * Galskapen skyldes primært en enda større galskap: jeg og en (eller kanskje to?) kollega(er) skal delta på denne tremilsturen om en måned. Og let's face it, jeg er IKKE i form til tre mil akkurat nå, men en måned er et hav av tid og med mengdetrening kan det meste gå (for ikke å snakke om positiv psykologi, gode turkamerater og garantert minst én sjokolade i sekken..)

En positiv bieffekt av å gå den samme ruta cirka til samme tid hver dag, er at man møter andre som gjør det samme på veien. Noen begynner man å smile litt gjenkjennende til, noen lager man seg historier om i hodet, og noen bare glir forbi.

I dag gikk jeg litt senere enn vanlig, og var halvveis samtidig som det nærmet seg skolestart på ei ungdomsskole på veien, og traff da på en hel flokk med kjente fjes. Elevene jeg hadde i sjette klasse da jeg var i praksis, har nå blitt store og går på ungdomsskolen. De kjenner ikke igjen meg, men jeg ser han lille - han som ikke var så skoleflink, og som gikk litt for seg selv. Han går alene til ungdomsskolen også. Hjertet mitt blør litt, og jeg håper at livet kan snu for han også. Og jeg ser en gammel venn. Han går med kompisene, ser glad ut og jeg tror at han har det bra....

Gamle venner er ikke det verste man har, selv om de neppe husker deg. Jeg smilte lenge etter at han hadde passert.

*For de som ikke er kjent i lokalgeografien kan jeg legge til at google maps påstår det er ca 5,8 km, og at det er rett opp, bare bakker. Jeg er mer enn litt stolt. Foreløpig er målet å overleve fram til tremilsturen, så får vi se hva som skjer i juni....