Jeg har besøkt ei veldig god venninne som bor i London i helga. Det meste av tiden jobba hun, så jeg levde storbyferielivet alene. I starten var det litt rart, man føler seg litt keitete og dum når man henger alene på kafe, men etterhvert som jeg ble vant til det, så innså jeg at det kunne være en viss frihet i det. Jeg tror rett og slett at alle hadde hatt godt av å gå på pub i London alene. Småprate litt med svenskene på nabobordet, tjuvlytte til noen tyskere og bare lære å trives i eget selskap. (Nå skal jeg ikke underslå hvor tungvint det er å få gått på do på pub når man er alene, og gjerne vil beholde bordet i sola uten å miste tingene eller ølen sin - men man blir da kreativ...)
Heldigvis hadde vi kveldene sammen, og jeg fikk treffe vennene hennes (vet dere hvor vanskelig det er å forstå engelskmenn? Herlighet, tysk er jo til og med enklere!), se skola hennes, spise mat på de plassene hun liker og oppleve London som gjest, ikke bare turist.
Et høydepunkt: Når den koselige gamle servitøren på den fantastiske arabiske restauranten jeg spiste lunsj på den siste dagen sa: "You've got a tan allready!" (må jo elske komplimenter...?)
1 kommentar:
Jeg har også nettopp vært på vennebesøk i London og fartet rundt alene mens vennen var på jobb :) Nå har jeg vel og merke gjort dette ganske mange ganger før, og jeg elsker å rusle rundt i byen på egenhånd. Det blir vanligvis en blanding av steder jeg har vært før og nye som utforskes, og så møter jeg vennen min og evt vennene hans utpå ettermiddagen. Det er en utrolig fin måte å bli kjent med byen på.
Legg inn en kommentar