Russetid

Nå er russetida her igjen. De rød-, blå- og svartkledde fyller gatene med skrik og skrål, avisene med artikler om faenskap og seg selv med kjønnssykdommer, alkohol og hjernehinnebetennelse. Eller de feirer at skolegangen er over, at de begynner å nærme seg voksenlivet og at de snart skal slippe unna alle disse som de aldri hadde mer til felles med enn at de var født i samme by.

I år er det ti år siden jeg selv var russ.

For ti år siden kledde jeg på meg den røde snekkerbuksa (med ullstillongs under, vi var i nordnorge), den store russegenseren og utstyrte meg med fløyte for å leve det gode russelivet. Og det føles som i går! Men ti år... hva har jeg rukket?
- jeg har tatt en himla lang og spennende utdannelse, og fått en knalljobb som belønning for alle de lange dagene på lesesalen
- jeg har kommet meg unna byen der jeg aldri passet helt inn
- jeg har møtt verdens beste mann
- jeg har holdt kontakten med mange, truffet en god del nye og sklidd langsomt fra noen

Men fortsatt er noen av mine beste venner han som jeg satt i fjæra sammen med for nøyaktig ti år siden og hun som jeg delte en cider med på hybelen (vi var ikke de villeste i russetida), og når jeg en sjelden gang treffer igjen de andre som jeg delte denne tida med, så føles det egentlig som om tid er irrelevant.

Mye er sagt om russefeiringa, mye kommer nok til å bli sagt i år også, men mitt lille bidrag er bare å si:

ENJOY! 

til årets russ.

(og grow up! til de som deltar på den såkalte ex-russefesten i Trondheim. PINLIG!