På vei til jobb i dag traff jeg en ekstremt kjekk mann, han var sånn type calvin klein-reklame-kjekk. Jeg måtte kaste noen ekstra blikk mens jeg passerte han, og studere nærmere dette herlige ansiktet som lyste opp min ellers så triste tirsdagsmorgen. Så ser jeg at han har et sånn nøkkelkort rundt halsen, som viser hvor han jobber - og i ren refleks sjekker jeg. Ikke fordi jeg innbiller meg at jeg vil troppe opp på trappa på jobben hans for å fri til han, men bare fordi det er gøy å vite.

Og der ser jeg logoen til et kjent eiendomsmeglerfirma... Plutselig falt han fra kjekkas til kjip, fra calvin klein til wrangler, fra perfekt til ubrukelig..

Nei, jeg lar meg ikke sjarmere av at du jobber med å lure folk til å betale for mye for et nytt sted å bo. At du tjener deg søkkrik på andres bekostning. At halve jobben din faktisk er å se så nystrøket og strigla ut at dumme småjenter (som meg..?) faller som fluer. Nei, eiendomsmegler, det er ikke et honnørord for meg!

(Nå kan det jo hende at mannen ikke var megler, men bare jobba i firmaet - som vasker eller kantineasatt for eksempel - i såfall er han tilgitt, og blir kjekk igjen....)

P.S. For noen måneder siden ble jeg veldig - type ekstremt - sur på min kjekkas fordi han blogga om fine damer på rema, så jeg vet at jeg tråkker på veeeeeeeeeldig tynn is her. Men forskjellen: han ser rema-dama hver dag, jeg ser nok aldri eiendomsmeglern igjen..