Besteforeldre

Her om dagen, nærmere bestemt 6.desember, leste jeg i ei bok (som du kan lese om på bokbloggen). Boka handler om ei jente som er død - hun skriver den fra himmelen, og vi følger familien hennes gjennom det første året. Jeg skal ikke skrive så mye om boka her, men jeg kan si så mye som at den er helt fantastisk nydelig!

I hvert fall. 6.desember leste jeg at sjette desember var årsdagen for drapet på denne jenta. Vennene og familien holder en spontan minnestund og det er veldig, veldig fint, og veldig, veldig trist.

Da kom jeg til å tenke på 6.desember 1996. Pappa kom inn i stua hjemme og fortalte at nå var Bestefar død. Jeg husker at tv-en sto på, og at det var rart, og trist.

Bestefar hadde hatt flere slag, og husket ikke helt hvem vi i familien var den siste tida, og bare noen få måneder tidligere hadde Morfar også dødd mye mer overraskende.

Men dette skal ikke handle om at besteforeldrene døde - men om minnene, om da de levde.

Mormor var den jeg hadde mest kontakt med. Lange sommerferier hos henne og Morfar, helger og nyttårsaftener - alt var hos Mumu og Fufu.

Mormor maste alltid om at jeg måtte spise kveldsmat, at jeg kom til å sulte i hjel i løpet av natta hvis jeg ikke spiste om kvelden. Hun likte bare å gå tur innover veien, og jeg maste alltid om at vi skulle gå utover i stedet. Hun vasket og stelte, hjemme, hos Terje og hos Gerhard, enkemennene i bygda. Jeg hang på. Mormor serverte Morfars nyfiskete fisk til middag, og bakte kaffebrød med sitronsmak. Jeg lekte at jeg bodde på et fint hotell hos Mormor, la klærne i kommodeskuffen på rommet "mitt" og kunne ligge med døra åpen og rope til Iren på det andre rommet om kvelden.

Morfar sovna i stolen sin hver dag under Dagsrevyen. Vi måtte være stille under værmeldinga og han sto alltid opp før alle andre for å fiske. Fiske, fiske, fiske. Noen ganger tok han oss med ut i Hobby - vi deltok i fiskekonkurransen og jeg gjorde det bra takket være all fisken han dro ombord. Hvis Mormor ikke hadde laget suppe til dessert hver dag, ble Morfar sur og misfornøyd.

Besta og Bestefar hadde mange spennende ting i stua si. Jeg fikk se på de fine postkortene i kurven på bordet. Beundre sommerfuglene og alle de fine stedene de hadde vært. I hagen hos Besta og Bestefar var det uendelig mange rosebusker, og et utall medfølgende insekter. Jeg var alltid litt redd i den hagen. Der satt Bestefar med den fine stokken han hadde spikket selv, den med en fugl som håndtak. Når jeg tenker på Bestefar, er det denne stokken som først dukker opp. Dessverre husker jeg alt for mye av ham etter slaget - den veldig gamle mannen som lå i senga i gangen med gebisset i et glass på nattbordet. Jeg vil heller huske andre ting, men det er denne stokken og gebisset som sitter sterkest.

Det første jeg tenker på med Besta er noe hun sa: "Fillt innerst. Fillt innerst"- hun hadde kalde soverom og jeg har alltid vært en frossenpinn - men med et ullpledd innerst skulle alt gå så bra, mente hun.

Minnene om besteforeldrene er sentrert rundt husene. Jeg husker opplevelser, episoder, dager og netter i husene. Huset til Mormor og Morfar har nå blitt huset til Mamma og Pappa, og de har forandret så mye at det er sjelden jeg forstår at det er det samme huset. Huset til Besta og Bestefar går jeg noen ganger forbi. Det står der, ensomt og alene. Og jeg kan se for meg skåla med syltetøy på kjøkkenbordet - Bestefar som bøter garn og Besta som lager vafler.

(og jeg kan virkelig ikke gå forbi der uten å huske den St.Hansaftenen da jeg fikk spysjuka. De voksne satt ved bålet fortsatt, jeg hadde lagt meg, og jeg spydde. Mye. På rommet innerst i gangen hos Besta. Det rommet som alltid var så isende kallt. Jeg fikk ikke til å åpne vinduet og rope på Mamma, så jeg måtte spy alene.)

Til minne om de beste besteforeldrene jeg kunne ha hatt. Hvil i fred.