sliten humor

På kontoret. En språknerd med spesialfelt i hvordan språket brukes, hvorfor vi snakker som vi gjør og hvilke sosiale relasjoner som har beydnining for de språkvalgene vi tar, og en språknerd med spesielfelt i strukturene, grammatikken og hjerneaktiviteten, deler kontor. De har allerede brukt utallige kaffepauser til å diskutere Chomsky, andrespråk, språkanvendelse og andre kvasi-faglige ting. Det er tirsdag. Grammatikknerden har akkurat hatt sin siste undervisningstime, og den anvendte sitter og strever over en eksamensoppgave (som hun ikke skal løse, men lage, noe som har vist seg å være en mye verre oppgave, til trøst for alle studenter).

Grammatikkeren (G): "Nei, nå går jeg hjem, jeg skal i bassenget og svømme litt"

Den anvendte (A): "Å, det hørtes godt ut"

G: "Ja, jeg elsker å svømme"

A: "Men ikke når man er sulten"

G: "Nei, det er derfor man må spise"

A: Sier: "Å vi er så kloke", men hjernen til G oppfatter: "Å vi er så blåste"

(akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne sånn anvendt-teknikk med transkribering av latter, pauser og sånt... Det hadde nok gjort effekten av dette innlegget enda mer nørdy og fint, men det eneste jeg kan er å tegne grammatiske analyser av hver setning - no problemo!)

HVA er nærmest sannheten? Blåst eller klok?