Det er lenge siden nå. Og samtidig så nylig. Jeg var ung, og samtidig så voksen. Før var sommer sene kvelder, lyse netter og evigheter av fri. Nå er det jobb, tidlige morgener og ikke en fridag i sikte.

Det beste man kan bruke lyse sommernetter til, er å sitte på et berg i fjæra. Ha med seg ei skrivebok og en blyant. Og skrive. Jeg brukte å skrive mye før. Nå skriver jeg bare på bloggen - mon tro om de har rett, de som mener at pc-en kommer til å ødelegge evnen til å skrive for hånd?

På bloggen kommer ordene ut som noe helt annet enn det de var da jeg tenkte de - noe annet enn da jeg ville skrive de. Ordene var så vakre, og de ville ut. Men når tastauret kom framfor meg ble det bare konsonanter. Og noen vokaler - men alt var hardt. Harde ord som ikke fungerte. Uten lyden av vannet som slår mot fjæresteinene, uten lukten av tang og den kjølige sommervinden mot huden - uten alt dette. Er jeg ingenting.

Alt man kunne da man var ung! Verdensmester, forfatterspire, spesiell, fantastisk og full av engasjement.

Så ble man en i haugen. En haug full av grums, liggende på bunnen av havet - uten sikte mot fjæra.

Akkurat nå skulle jeg ønske:

1) At han på havet ikke var på havet!

2) At jeg hadde litt ferie hvertfall.

3) At jeg fikk en drømmejobb.

4) At jeg alltid, alltid kunne leve i en drømmeverden. Jeg har vært innom der, hvordan kom jeg meg ut?

5) At jeg var en sånn....

6) FRED PÅ JORD:) (siden jeg var inne på ungdommens sjarm og glede..)

(ikke bli forundret om dette blogginnlegget forsvinner like fort som det kom - beslutningsevnen er på minussida og ikke klar for å bestemme om dette er publiserbart...)