Det setter ting litt i perspektiv. Og samtidig gjør det så utrolig vondt. Vondt at alt jeg kan gjøre er å lytte. Vondt å vite. Vondere å ikke vite. 

Vi må se på dette ene, lille ordet, og fokusere på det. Fokusere på at det kan gå, fokusere på at det er håp i all elendigheten. 

Jeg vet jeg nok ikke burde blogge om dette, kan ikke skrive her hva det handler om.. Men da jeg gikk ut derfra gråt jeg, jeg gråt uten tanke for annet enn sorgen, smerten og desperasjonen.